Stumfilmen der inne blir til lydfilm i det jeg drar i døra til puben. Lukta av øl og kropp og glade folk kjennes på huden som dugg. Jeg trekker den dypt inn, fylles med lørdagskveld.

Jeg rister regnet ut av håret og lener meg over bardisken. Albuene forsinkes av den seige overflaten på treverket. Årring på årring etter tusenvis av halvlitere og en liten whiskey sinker min innsats for å lage mitt merke, mine årringer.

Bartenderens brune blikk treffer mitt blå. Han står der som en keiser med skyggelue og et mektig orgel av gylne nyanser i ryggen, fra gulv til tak, skimrende i krystall og framtidig lykke og elendighet. Foran han, roret som styrer kvelden. Jeg rekker en finger i været, han trekker i spakene, glass klirrer og fylles.

Det store vide glasset får hendene mine til å se små ut. Som om jeg var en fireåring med mitt første ordentlige melkeglass. Fingrene mine glir rundt i kondensen på utsida, innholdet likner flytende gull.

Jeg snur ryggen til baren og lar radaren fare over lokalet. En skinnjakke stryker forbi med et lavt unnskyld og to øl. Kiss synger om å rope det ut. Der hører jeg latteren jeg har savna.

Jeg bærer halvliteren høyt, som den olympiske ild, mot den kjente lyden. Ansikter åpner seg, det blir plass mellom kroppene. Jeg krysser Rødehavet og lander trygt mellom venner.

Vi bygger en hule der på bordenden. I ring, med krumme ryggtavler mot det pulserende rommet, slår vi panner og kneskåler sammen og lener oss inn mot leirbålet på den fuktige mørke bordplata.

Sakte blir rommet rundt oss tettere, mørkere. Duften av frisk svette og den myke bølgende vekta av varme fremmede kropper kiler seg vei inn i bevisstheten vår og jager oss ut av hula. Musikken omfavner oss insisterende. Vi blir bestevenner med alle.

Ordene flyr lett mellom oss. Tankene er store. Vi kjenner hvor kloke vi er. Vi spinner historier, forteller eventyr med alkoholen som drivstoff. Vi stiger med boblene i glasset, høyere og høyere.

De blir større og større. Overflaten tåler snart ikke mer. Vi synker trinnvis og i utakt når den ene bobla etter den andre gir etter og sprekker. Jeg falle ned mot krakken igjen og kikker meg rundt. De andre svever fremdeles der oppe i ulik høyde. Jeg har landa.

Jeg samler opp jakka og veska og stikker. I det jeg forsvinner ut, ser jeg meg tilbake mot latteren og folka. De synker sakte alle sammen nå. Fornøyde.

Døra slår igjen bak meg. Det er blitt søndag. Jeg løper til trikken i regnet.