— et utdrag.

De starter stigningen som skal ta dem opp til skogsstien og kaféen. Den er turens mål og det holder for den dagen. Han kjenner det i knærne. De siste månedene hadde han begynt en liten samtale med dem. De, som har tjent han i over femti år uten å ytre så mye som en protest eller et ukvemsord, har den siste tida både ynka seg stille, klaga over oppgavene og arbeidsforholdene og til og med ved en anledning benytta seg av streikeretten.

Han skyver den nesten søte smerten i knærne til side og prøver heller å fokusere på den tilfredsstillende følelsen av kropp som virker. Hvordan hofteleddene effektivt svinger lårbeinet framover slik at foten via et samarbeid mellom kneledd og ankel lander trygt en knapp halvmeter lenger opp på stien, først dumpt på hælen før resten av foten ruller mykt over den støvete bakken. Idet tyngden hans finner hele veien fram til forfoten, slipper den stabile hælen grepet om underlaget og kroppen vipper opp og balanserer et øyeblikk på myke og spenstige puter. Han kjenner varmen bre seg i lår og rumpe når de største musklene vi har våkner til liv, løfter kroppen og frigir den andre foten. Så gjentas dansen slik, høyre, venstre, høyre, venstre. Musklene trenger mat for slikt arbeid, og han kjenner lungene blåse seg opp for å dekke etterspørselen. Hele kroppen er på jobb for å få han opp bakken og det kjennes friskt. Som om den endelig får gjøre det den er skapt til. All lufta i kroppen hans blåser gjennom hjernen og sjela også. Et stille smil lurer seg fram til tross for at knærne forsiktig rekker opp hånda igjen.

Sterk te med melk om morgenen.

Rullings og bok og blått blikk over kanten på lesebrillene.

Lukta av det første trekket av en Teddy på biltur.

Uendelige historier med innskutte bisetninger og nittigraders digresjoner.

En iboende rastløshet som manifesterer seg i tilsynelatende overflødige ærender og uante mengder melk og paprika i kjøleskapet.

Utstrakt bruk av omveier på hittil uoppdagede riksveier.

Suset av lina i det nok en sluk ofres til Poseidon.

Påkalling av kjente og ukjente profeter over dampende gryter.

Søndager langsomt fylt av dufter med løfter om mette mager og latterkramper.

Toner fra munnharpe og blikkfløyte under Oterøys midnattssol.

Den trygge følelsen av varm, omsluttende omsorg.

Skrevet med Helle K. Schønheyder Moen og Anders Moen

Dumpa via app.
Access denied. Du er død.
Digitalt høstløv.

Det var som ungdomsskolen bare tjue år etter. Like vidunderlig og like skremmende. Men denne gangen var hun på det vinnende laget. Hun hang med de beste damene. De var bra. De var kule. De tjente sine egne penger. De var The Pink Ladies, bare uten jakkene og sangene. De visste at noen alltid var der. Noen ville ta med kaffe, noen ville kjøpe røyk, noen hadde ekstra tamponger og ingen av dem kom til å sitte aleine på kaffebar igjen. Endelig hadde hun funnet sine folk.

De hadde interne vitser. De hadde koder. De vurderte og kommenterte omverdenen fortløpende og nøyt sine egne vittigheter. Nøyt spillet. De var suverene i egne øyne og det var fantastisk og forførende.

De hadde alle sine roller. Aldri uttalte, men strengt fordelt og taust overholdt. Det var trygt.    Det var hun som syntes drama og oppmerksomhet gjorde livet verdt å leke. Hun hadde alltid noe på noen. Hun ledet an sammen med den ambisiøse, med klirrende ringer, lakkerte negler, stålhumor og en dealbreakerliste for det meste. Hun hadde fasiten.

De andre var fotfolket. Det var hun blide som levde på egen sjarmerende utilstrekkelighet, hun som ikke utgjorde noen trussel og bare ville at alle skulle være venner. Det var hun tilbaketrukne, på overflaten rolige, observatøren, ofte undervurdert. Så var det henne, hun som sulta etter å tilhøre og gikk langt for å oppleve det. Men ikke langt nok. Ikke lenge nok. 

Noe begynte å skurre. Enheten slo sprekker. Hun begynte å si imot, var ikke alltid enig. Hun fulgte ikke alltid fasiten, blei sliten av konstruert drama. Hun fikk oppmerksomhet, verdi utenfor gjengen, på egne premisser. Hun opplevde egne historier der det ikke var plass til de andre. Hun gikk utenfor rollen. Og hun hadde ikke spurt om lov.

En dag satt hun plutselig aleine. En dag hadde de glemt kaffen. Historier om livet hennes begynte å komme fra andre kanter, forvridde, ugjenkjennelige. Det blei kasta lange blikk, venner blei advart, det blei hviska. Hun blei utrygg. Hun nådde en grense. Hun sa fra. Det eksploderte. Så blei det stille. Bare den lave hviskinga fortsatte en tid før også den ebba ut. Hun kan fremdeles høre ekkoet av den iblant der hun sitter ved et vindusbord i eget selskap, men ikke aleine, og rolig drikker kaffen sin.

Tre mødre fra samme kull på Grünerløkka barneskole.

Tre kvinner med fornuftige bikinier, fitbit og håret opp fra nakken.

Tre tjukke bøker som bærer preg av å ha blitt forsøkt lest gjennom flere somre.

Tre kropper med høy solfaktor og falmede tatoveringer.

Tre voksne sønner som ikke er her.

Vi bader og holder et usynlig foreldremøte for gamle dagers skyld.

..kor stemte opp, sola på himmelen gjorde et hopp og universet knaket i sammenføyningene, da tre morgenpendlere som i flere år hensynsfullt har omgått hverandre, grunnet uforutsett dårlig timing og en skolisse som røyk, plutselig møttes i et kryss ved Shell.

Rutinerte som de var klarte de ved hjelp av en rekke godt innøvde små triks og finter smidig å unngå å møte hverandres blikk og dermed anerkjenne hverandres tilstedeværelse og alt dette måtte bringe med seg, og verden var atter i balanse.

Refleksen. På med walk-manen. Det er mørkt ute. Snø. Må rekke t-banen, det tar tretten minutter. Bort rekkehusgata, over jordet langs Jorines vei, langs blindveien der tivoliet holder til om sommeren, forbi Narvesen og inn på stasjonen, ned på perrongen. Hvite vegger med geometriske mønstre i terracotta. Tygg en Toy. Frisk start på dagen. 

Sekken gnager på hoftene. Brun skai med meis. Gymposen dingler fra en av reimene, skaper ustabilitet på så mange måter. Jakka er kongeblå og omfangsrik, skjerfet jadegrønt. Simon Le Bon synger med blikkboksstemme inn i ørene, gir meg et eget rom i trengselen. Tøffe gutter med høyt hår og sminke. Håper jeg ikke treffer noen kjente så jeg kan gå i fred med gutta på øret. 

Av banen, i kø mot skolen. Lang lang rekke under Trondheimsveien og forbi fengselet. Snøen under gatelyktene. Ny skoledag. Ensomhet og fellesskap. 

Inn i bygningen. Hvit. Kasseformet. Lange korridorer med lukt av gamle matpakker og fuktig tøy. Og folk. Hun som ikke gredde håret om morgenen. Hun som aldri sa noe. Hun prektige, selvrettferdige og han pene, hyggelige. Hvor er han nå, tro? 

Historie. Gjelder å ikke si for mye, ikke si for lite. 

Snart juleball. Komitéen skal bestemme bordsetningen. Mamma har sydd ny kjole i cerise og grønn taft. Det er fin lyd i den kjolen. Kommer ikke til å gå. 

Hjem igjen. Uten musikk. I flokk mot t-banen. Gjennom senteret denne veien, innom Narvesen, sjekke ut musikkbladene, ny Isfolket? Over parkeringsplassen, forbi sykehjemmet, over snuplassen. Inn. På med Cable Countdown. Simon LeBon igjen. Lekser, middag, tv, seng. Opp sju. Leverpostei og te. Aftenposten i stress-lessen. På med walk-manen, ut i kulda og mørket. Må rekke t-banen. Sekken gnager på hoftene. 

Og dattera bare: – Jeg lager meg litt mat!

Og jeg bare: – Mmm.
– Lager du til meg også?

Og dattera bare: – Nei, altså, ikke til deg. Det er ikke mer loff igjen. Og ikke parmesan.
Vi har en smultring da!

Og jeg bare: – En smultring? Ok. Jeg varmer den.

Og dattera bare: – Smultringen er ferdig!

Og jeg bare: – Deilig. Litt mat.

Og dattera bare: – Kan jeg få en bit? 

når du sovner på et fullt tog, og når du våkner er toget nesten tomt og det er svart ute og lyst inne og du kan være på vei hvor som helst.

Neste stasjon Tønsberg. Avstigning høyre side.