To crème mandel på Gressholmen kro.


Været er ikke som forventa. Ikke søndagen heller. De hadde håpa på å få med seg en siste rest av oslosommeren, ta båten ut til øyene, som man skal som ekte oslofolk, nyte, som det heter på Facebook.

Det starter ganske bra. De våkner med et felles mål for øyet, bare det er ikke så verst. 

I dag blir det Gressholmen. Perfekt for en litt grå søndag i september. Perfekt for noen som ikke er så glad i å stå opp tidlig og kle seg i tekniske tekstiler og pakke niste, primus og sitteunderlag. De rekker bussen akkurat, får med seg en kaffe til båten og kommer seg ombord. De tilsynelatende uendelige køene og kampen for å få en plass på ferja har forsvunnet sammen med sommervarmen og fellesferien. Nå ligger paradisene i indre Oslofjord åpne for for dem med dårligere stamina når det gjelder køståing, fysisk kontakt med fremmede og kampen for tilværelsen.

Hun putter Lypsyl og mobil i rumpetaska. Han har med en sekk, sånn for syns skyld. Oppi den er det regnjakker og solbriller, som de i følge Yr neppe kom til å få bruk for. Det er meldt likegyldig vær. Vær en ikke trenger å ta hensyn til, vær en ikke trenger å forholde seg til, vær som ikke merkes. 

De bukkes inn av en altfor ung matros og klatrer opp til øvre dekk via en bratt trapp med grunne trinn. Hendene lukter av metall etter rekkverket. Båten svever i det småkrusete og grumsete vannet innerst ved kaia. Langt der nede kan han se et par fillete glassmaneter og et pappbeger fra McDonalds. Stor milkshake. Han husker den vidunderlige følelsen fra svunne somre da den tjukke kremete milkshaken mora hadde laga på Kenwooden brøt gjennom sugerørets snirkler og traff tunga som et iskaldt gledesprosjektil. Han husker også den brå dødsangsten og påfølgende livsjubel idet en bananbit et øyeblikk tetta røret og all tilgang på oksygen, før den skjøt fart og blanda seg med resten milkshaken på tunga og han igjen kunne se for seg en framtid. Den blei litt annerledes enn tenkt.

Båten setter seg umerkelig i bevegelse. Den liksom bare løfter seg litt mykt og begynner å gli gjennom de seige vannmassene, nesten lydløst. Sjølufta stryker mildt mot ansiktene deres, ikke for varm og ikke for kald. Et øyeblikk mykner trekkene og rynkene hviskes ut. Noe gir slipp. Salt luft kan ha den virkningen. De myser nesten nyforelska mot lyset der bak skylaget og hender rører hender. Det sitrer søtt i fingertuppene. 

Plutselig hviner det i en høytaler og sikkerhetsinformasjonen skjærer gjennom den stille grå lufta. Om redningsvester og hjelp deg sjøl før du hjelper andre og nødutganger. Lyden slår i metallet rundt dem og perforerer den myke kokongen øyeblikket og sjølufta hadde pakket dem inn i. 

Hendene slipper. Hverdagen er tilbake. To ganger til kjøres de gjennom lydkverna før båten umerkelig legger til ved målet. Det samme guttebarnet i uniform slipper dem av med et like stort smil. Tro hvor mange ganger hjernen hans må gjennom de skrikende og repetitive sikkerhetsmeldingene i løpet av en arbeidsdag? Han får et medfølende blikk idet de passerer og setter føttene sine på den støvete bakken som er Gressholmen.

I mange år har det vært snakk om å forbedre havna på øya, og endelig er visst arbeidene i gang, men her står de i bunnen av bakken som på våte dager er en gjørmete sklie, men som i dag er støvete og tørr, med dype spor av fordums regnvannsbekker som arr etter piskeslag ned mot bryggekanten. En tropp av søppelkasser til høyre ved brygga gir fra seg en diskrét og mild eim på denne svale høstdagen og på den vaklevorne oppslagstavla vipper falma og frynsete tilbud om sommerdanser og blueskvelder.

De starter stigningen som skal ta dem opp til skogsstien og kaféen i det røde huset. Den er dagens mål og det holder for den dagen. Han kjenner det i knærne. De siste månedene har han begynt en liten samtale med dem. De, som har tjent han i over femti år uten å ytre så mye som en protest eller ukvemsord, har den siste tida både ynket seg stille, klaget over oppgavene og arbeidsforholdene og til og med ved en anledning benytta seg av streikeretten.

Han skyver den nesten søte smerten i knærne til side og prøver heller å fokusere på den tilfredsstillende følelsen av kropp som virker. Hvordan hofteleddene effektivt svinger lårbeinet framover slik at foten via et samarbeid mellom kneledd og ankel lander trygt en knapp halvmeter lenger opp på stien, først dumpt med hælen før resten av foten ruller mykt over den støvete bakken. Idet tyngden hans finner hele veien fram til forfoten slipper den stabile hælen grepet om underlaget og kroppen vipper opp og balanserer et øyeblikk på myke og spenstige puter. Han kjenner varmen bre seg i lår og rumpe når de største musklene vi har våkner til liv, løfter kroppen og frigir den andre foten. Så gjentas dansen slik, høyre, venstre, høyre, venstre. Musklene trenger mat for slikt arbeid, og han kjenner lungene blåse seg opp for å dekke etterspørselen. Hele kroppen er på jobb for å få han opp bakken og det kjennes friskt. Som om den endelig får gjøre det den er skapt til. All lufta i kroppen hans blåser gjennom hjernen og sjela også. Et stille smil lurer seg fram til tross for at knærne forsiktig rekker opp hånda igjen.

Vel oppe den tørre ørkenbakken slår skogen mot dem. Den gode osloskogen. Den vennlige osloskogen. Ikke mørk og truende, men allikevel tett nok til at lufta blir en helt egen, grønn og metta og frisk på en gang. Det er som å puste inn god, god medisin. Den er passe varm og passe kald, lar seg ikke affisere av været der utenfor. Den lille skogen er et lite rom ingen veit om der tankene blir klare og hjertet reint.

Det allerede dempa lyset fra den grå septemberhimmelen utenfor skogrommet filtreres gjennom løvverk og barnåler, treffer ansiktene deres mykt og gjør noe med blikkene deres. Det er som om de ser hverandre for første gang på lenge, virkelig ser hverandre. Det glitrer og skimrer i lufta mellom dem, noe våkner, noe som har ligget i dvale. Det rører seg forsiktig i dem, som en kropp som våkner til live igjen etter en lett lur i en hengekøye en fin sommerettermiddag. En finger av gangen, en lett strekk i ribbeina før det går et tilfreds grøss gjennom legemet og det eksisterer i verden.

Igjen nærmer hendene seg hverandre, kroppene lener seg inn, finner de velkjente buene, landepunktene, putene, krokene. De får hvile. Hviler i det de har hatt, det de kanskje fremdeles har og det som måtte komme.

De beskjedne rosalilla blomstene til bergmynten langs stien lyser bleikt og glipper med kronbladene mot paret som har søkt midlertidig tilflukt fra seg sjøl, sender tørre, men tydelige duftsignaler om jord og liv og lovnad om føde. Han kjenner han går fra vi tilbake til jeg idet spyttkjertlene aktiviseres og nesa plukker opp budskapet det store røde trehuset sender ut gjennom pipene og vinduene. Mat.

Knasingen av barnåler under føttene deres blir skarpere når de går gjennom den uvirkelige porten mellom skog og åpent lende. Her er alt klarere, skarpere, tørrere. Borte er den fløyelsmyke mellomtilværelsen blant grønne greiner, den dempende atmosfæren.  Nå er alt definert, tydelig, virkelig. Ryggen er svett under det tette stoffet i sekken, de nye joggeskoene kipper litt på høyrefoten, sokken mister fibre og huden under er bar, rød og varm. En liten vannblemme bobler under overflaten

Han ser på henne der hun går foran. De har blitt grå sammen. Det har vært en fin reise. Skuldrene hennes har såvidt begynt å runde seg litt under den litt for varme kabeljakka, skoene har blitt litt mer praktiske, men ellers er hun den samme som den gang. De samme raske skrittene, den samme bestemte retningen i alt hun gjør. Han kjenner litt av den gamle kjærligheten flagre gjennom brystet, som et blekt minne, et spøkelse, noe kanskje en lege burde se på. En liten parasitt i brystet, som kjenner han innafra og ut, hver krik og krok i sjel og legeme. Noe som har bodd der i årevis, levd på han, sugd han tom. 

Hun snur seg og smiler mot han. Krøllene danser mykt rundt hodet, skjuler kinnbeinet og haka i det hun lurer på om de ikke skal spare matpakkene og heller kjøpe noe i det røde huset. Duftene har forført henne også. De har alltid levd for de øyeblikkene der de kunne komme seg vekk fra normaliteten, vekk fra matpakker og tanntråd og fulle busser og rutine. Kjenne rampete luft under vingene og fly!

En rød katt ser ned på dem fra vinduskarmen i andre. Den har lange bein og et vurderende blikk. Ser den nølinga hans? Ser den parasitten i brystet hans? Ser den henne som ikke har merka forandringa? Den strekker bakbeina og slynger halen oppover karmen som en slags dvelende hilsen og forsvinner. Han vinker ja til henne der framme. Hun har ikke sett katten. – La oss kjøpe noe deilig! Han når henne igjen, tar tak i hånda hennes, den tørre varme hånda, som flanell, som melne lefser rett fra takka. Den hvisker mot hans, hemmelig kunnskap i varme pust. 

Denne hånda, disse hendene kjenner hver krok av han, hver hemmelighet, hver ting han ikke vil at noen skal vite. De har strøket han over hodet når han trengte trøst, holdt han fast rundt nakken når han trengte støtte. De har grepet hans hender og vist han vei når han ikke trodde det fantes noen. Og nå har de snart for siste gang fjerna litt skum fra munnviken hans etter en kaffe eller overraskende kilt han under fotbuen når sofalivet blei litt ensformig og hverdagen trengte en piff.

Han har tenkt på det en stund. Kjent på slitasjen. Kjent de begynnende gnagsårene når de samme gamle setningene, de samme gamle vitsene og de samme gamle klagene blir gjentatt i de samme gamle situasjonene. Igjen og igjen. Det skal da ikke være sånn? For alltid sånn? Til det hele ender med at en av dem forsvinner i hjernetåke eller død? Han vil mer.

Den siste lille rastløse kimen av ungdom, en liten blekgrønn sildring over halebeinet krever oppmerksomhet. Det er mulig, det går an, det er et liv der ute, der ting er spennende, uopplevd, pirrende, nytt. Det er ikke for seint, han må bare ta vare på denne kimen, vanne den, gjødsle den. Han retter ryggen og de går inn i kaféen.

Lokalet er klart og lyst. Skinnet fra sjøen og den åpne himmelen utenfor fosser inn gjennom de mange vindusflatene og spiller opp i den høye hvite himlingen. På veggen bak disken henger menyer skrevet med kritt på svarte tavler. Dagens fisk, blåskjell i harissa, reker for de mindre vovede. En salat. Øl til maten, naturviner. Alt godt. Alt friskt.

Hun bruker god tid på å bestemme seg. Han ser hvordan hun smaker seg gjennom rettene i fantasien, snuser inn framtidige aromaer, smatter på et mulig bruna smør, sammenlikner med den hissige rødglødende harissaen, lar tennene prøve spensten i de ferske rekene. Øynene hennes er halvt lukkede, han kan se nytelsen i ansiktet, et innadvent smil, neseborene som utvider seg, litt fukt på overleppa. Gleden ved måltidene har alltid starta lenge før selve spisinga for hennes del. Hun slår øynene helt opp, det er bestemt. Det blir fisken. Det er ikke mye som kan trumfe ovnsbakte poteter, sprøtt skinn og gylne smakstoner en tidlig høstdag. Han har helt glemt å tenke over maten sjøl, og bestiller det samme som henne, som så mange ganger før. De får med seg en flaske blakk chardonnay med fargerik etikett og to glass og går ut i septemberlufta igjen.

Sjøl om det er søndag og det ikke regner er få av bordene opptatt. Det er som om folks trang til å leve ute forsvinner med sommeren og de frie dagene og går i dvale utover den motløse høsten før den slår ut i full, og for han ubegripelig, blomst igjen i de verste vintermånedene. Han blir motløs bare han tenker på den fargeløse, duftløse kalde tida som truer bare et par fullmåner unna. Han grøsser, rister av seg vinterens klamme hånd og skjenker solskinn fra Sør-Europa i de sjenerøse runde glassene.

Vinen er sval og matt og liksom litt tyktflytende der den treffer veggene i glasset. Den blir hengende et øyeblikk før den svinger seg ned mot bunnen og duvende slår seg til ro. Hun løfter glasset mot han, øynene hennes glitrer blått over kanten, forsterka av det gule i vinen. – Til høsten, skåler hun, til høsten. Er det en skygge han ser i det lysende blå? Som en avstand, en mild nesten usynlig barriere? Det er som om brillene hans trenger en god puss. Han kan ikke lenger se henne tydelig der hun sitter og lar vinen fylle sansene sakte, som flytende varm honning. En nesten umerkelig krusning i munnviken for seg sjøl, et skjevt smil og hun er hos han igjen. Maten kommer og han rister av seg det klamme grå sløret som plutselig har lagt seg over han.

De spiser i stillhet som de alltid har gjort. Maten får spille hovedrollen. Lyden av det tynne, sprø potetskallet som sprekker opp under kniven og avslører gyllen myk godhet på innsiden. Hvite fiskeflak som glir fra hverandre og lydløst inn i det nøttebrune smøret og løftes skinnende opp på gaffelen. Duftene som når neseborene samtidig som den silkeglatte milde fisken treffer tunga og det mottakelige ganeseilet. Vinen som kjøler ned, rolig demper fedmen i maten, gir det siste lysende løftet som blir til små gledesglimt i blikkene de utveksler.

–  Jeg stikker bare en tur på do. Kjøper du is imens? En ordentlig en! Hun reiser seg og går med raske skritt og rak rygg mellom bordene og mot det lille huset litt bakenfor kafébygget. Rumpetaska henger løst fra skulderen og danser muntert mot ribbeina hennes idet hun forsvinner rundt hjørnet. Det siste han ser er glade krøller og hælen på en ganske praktisk sko i en liten støvsky.

Han reiser seg fra bordet. Kroppen kjennes både tung etter måltidet og merkelig urolig. Den lille håpefulle kimen av beslutning ved halebeinet har plutselig visna og gjenoppstått som en dump krampe øverst i mellomgulvet. Han stabler tallerkener, bestikk og glass og bærer det inn i det røde huset der fryseren med isen står. Han setter fra seg oppvasken og bøyer seg over den dype beholderen fra Hennig-Olsen. Den kalde lufta kjøler ned både ansiktet og den truende følelsen i kroppen. Han strekker hånda ned, dypt ned, og griper tak i to fete pinneis. Voksenis med fyldig vaniljesmak, kledd i tjukk og rik sjokolade og med et sjenerøst lag av mandelbiter. Akkurat for mektig nok. Han fjerner plastemballasjen og tar med isen ut. Hun står sikkert allerede utafor og venter.

Ute er det helt tomt. De få gjestene som fremdeles satt spredt ved bordene er borte. Det går nok snart en båt mot byen. Han setter seg på en benk og venter, sekken mellom beina, en is i hver hånd. Han begynner å bli kald til tross for den milde dagen. Krampa i mellomgulvet tiltar. Hvor blir hun av? Kanskje hun blei dårlig av maten? Kanskje det er det han også kjenner i kroppen nå? Kanskje.

Han slikker fraværende i seg isen som sakte siger over håndbaken hans og ned mot albuen da han hører ekkoet fra sikkerhetsannonseringa som et varsel over fjorden. Om redningsvester og hjelp deg sjøl før du hjelper andre og nødutganger. Siste ferje har gått fra kai. Han savner henne.

113

Det er idet den nakne foten min tar et djervt skritt inn fra balkongen og ut på parketten og planer i små blanke dammer av vann jeg sølte på vei ut med kanna og kastes opp i lufta og verden et øyeblikk snus opp ned og jeg kjenner kroppen sveve mykt i sakte film over den gylne flata og barndommens somre kiler gjennom skallen som sommerfuglvinger og sola utenfra går fra å varme meg i nakken gjennom døråpninga til å kaste lange skygger av memento mori over gulvet under meg at jeg tenker, på vei ned, i øyeblikket hælene treffer fast grunn i en ny vinkel, at det er på tide å lære kattene å ringe 113.

Voksenoppdragelse.

I butikken med datter sånn fjorten som prøver et par gensere og ei jakke: 

– Synes du de er fine? Burde jeg kjøpe dem?

– Ja, de er kjempefine! Nå er de på salg og greier. Du får sikkert bruk for dem. 

   Kjøp dem!

Blikk fra datter sånn fjorten.

– Eh… Jeg mener, det er nok best å spare. Ja, det er nok best. Å spare. Jada.

Samtale med snart atten-sønn før nyttårsaften:

– Jeg tenkte du kanskje skulle få et glass vin til middagen og litt champagne 

   ved midnatt i morra. Men bare ett glass, altså.

– Ja, jeg har jo ikke akkurat tenkt å bli full. Det ser ikke noe gøy ut.

– Jo, men det kan være moro de…

Blikk fra snart atten-sønn.

– Ehm… Nei, best å holde seg edru, sønn. Jada. Edru.

Han har tenkt på det en stund.

– et utdrag

Han når henne igjen, tar tak i hånda hennes, den tørre varme hånda, som flanell, som melne lefser rett fra takka. Den hvisker mot hans, hemmelig kunnskap i varme pust. Denne hånda, disse hendene, kjenner hver krok av han, hver hemmelighet, hver ting han ikke vil at noen skal vite. De har strøket han over hodet når han trengte trøst, holdt han fast rundt nakken når han trengte støtte. De har grepet hans hender og vist han vei når han ikke trodde det fantes noen. Og nå har de snart for siste gang fjerna litt skum fra munnviken hans etter en kaffe eller overraskende kilt han under fotbuen når sofalivet blei litt ensformig og hverdagen trengte en piff.

Han har tenkt på det en stund. Kjent på slitasjen. Kjent de begynnende gnagsårene når de samme gamle setningene, de samme gamle vitsene og de samme gamle klagene blir gjentatt i de samme gamle situasjonene. Igjen og igjen. Det skal da ikke være sånn? For alltid sånn? Til det hele ender med at en av dem forsvinner i hjernetåke eller død? Han vil mer. 

Den siste lille rastløse kimen av ungdom, en liten blekgrønn sildring over halebeinet krever oppmerksomhet. Det er mulig, det går an, det er et liv der ute, der ting er spennende, uopplevd, pirrende, nytt. Det er ikke for seint, han må bare ta vare på denne kimen, vanne den, gjødsle den. Han retter ryggen og de går inn i kaféen.

Kattilina.

–en appell

Jeg sier deg, hør mine sprukne ul, du usle kvinne som har nøkkelen til min lykke og helse i din dype barm, at jeg kommer til å forgå, ja rent ut dø, om du ikke straks åpner din favn, slipper nøkkelen ut og fyller matskåler med deilige glinsende biter av kjøtt i den skireste gelé slik at jeg kan mette min tomme mage.

Denne magen, som ikke har fått hverken vått eller tørt siden tidenes morgen, da jeg var et lite nøste i et stort hus, den minste av åtte, som allerede fra første dag måtte kjempe for livets rett og den minste dråpe melk fra både mor og fostermor. Akk, det var tider, da kloke myke kattemødre tok ansvar og man ikke var avhengig av tobente svikere av laveste sort.

Og nå, i mitt livs høst er jeg tvunget til å dele både seng og gelé med en tykkas og et matvrak som ikke gir min stakkars sjel hverken ro eller plass. Jeg holder på å forgå her jeg må nøye meg med de billigste og tørreste biter fra de mest lurvete etablissementer for kattemat i hele Europa, bare fordi denne vulgære pelsballen tar til takke med hva som helst, og vi uheldigvis er totalt og urettferdig avhengige av den gjerrigste av alle fôrverter. Ja, elendige menneske, mine skjønne ravfargede øyne ser på deg. Kan du kjenne det svi?

Men nå er det nok, nok sier jeg! Jeg har spist min siste kattegrus. Heretter godtar jeg ikke noe annet enn den edleste form for fôr, med de deiligste smaker og de lekreste sauser og geléer. Jeg sulter heller!

Så kan du sørge, når du en morgen finner meg som kun en skygge av det fantastiske vesenet jeg en gang var, svakt klynkende ved en matskål fylt med tarvelig billigfôr. Da sier jeg deg, at det siste svake mjau som kjemper seg vei gjennom min tørre strupe skal gnage din sjel som tørrfôr i skoen til lenge etter din egen smertefulle død. 

Du kunne ha reddet meg, men akk, gjerrigheten vant.

Maraton.

Sofienbergparken, nittitallet, nybakte Løkka-mødre tilbringer uendelige dager på hver sin benk under trærne ved lekeplassen, skjermfri kjedsomhet, fulle bleier og sand over alt. Yoghurten står og surner på benken hjemme. Ungene er blide. Møkkete og blide.

Skolestart, nervøse unger, små kropper med altfor store sekker og tynne bein begynner det ordentlige livet. Like nervøse mødre og fedre som ikke kan dette ennå føler seg som førsteklassinger de også. Hva vil frøken si? Gjør jeg det riktig? Yoghurt vil surne på benken i år framover og gymposer glemmes som de halvspiste matpakkene nederst i sekken.

17. mai i skolegården, vekkerklokke, dugnad, langpanner med sjokoladekake skjult under tepper av finrevet kokosmasse balanseres mot skolen. Passgang i barnetog, hvem gjør hva og hvor er alle? Akkurat litt for kaldt i været. Akkurat litt for nye sko. Bjørkeris med pyntebånd, potetløp, erteposer. Vi gjenskaper egen barndom. Alle skulle gjerne sovet litt lenger den dagen. Bare litt. Og sparka av seg skoa.

Foreldremøter, voksne kropper brekker seg ned på små stoler og ignorerer smerten i knærne og sjela der de sitter fast litt for nær folk de nesten kjenner. Noen vil forby sukker og Game Boy. Noen vil bare se Dagsrevyen. Ingen vil bli klassekontakt. Det er best å sitte på henda.

Overnattinger, først i koselige familieleiligheter med store kjøkkenbord og god takhøyde, klare for framtidige spillkvelder og juleverksteder, seinere enten hos han eller henne i desillusjonerte husrom der praktiske løsninger og det som ikke blei noe av regjerer.

Juleavslutninger, lukta av fuktige vinterstøvler, pepperkaker fra Rimi og andres unger. Stolene er fremdeles små og det er støvete glitter i kaffen og dugg på rutene. På tavla siger et juletre i kritt sakte sammen.

Sommeravslutninger, spleiselag, samosaer, vafler og et hav av rutinefrie dager som bare ligger der, uante mengder tynn kaffe fra pappkrus unna. Andelen ferdigkaker øker med antall klassetrinn besteget. Tilslutt kastes trossene og flokken løser seg opp og flyter ut i den ukjente framtida.

Vi har hverandre i sidesynet, vi overlevende fra barneskoleåra, der vi manøvrerer de smale fortauene på Løkka og leiter i frukten på Kiwi etter de de beste klementinene, de med akkurat passe oransje skall, ikke for rødt og ikke for gult, eller trenges ufrivillig sammen i ølkøen på Rockefeller, der vi alle skal se et band som var jævlig kult i 2001, men som vi ikke fikk med oss fordi barnevakta svikta.

Vi får fremdeles på oss de trange svarte olabuksene og Doc Martens går aldri av moten. Stødige er de også. Det gjør ikke noe om leppestiften blør litt. Vi er kule og nesten frie, om enn litt tynne i håret. Og vi veit hvor de beste klementinene finnes sjøl om vi fremdeles glemmer yoghurten på benken iblant.