Jeg vil ikke miste meg sjøl igjen, sa jeg.
Og gjorde nettopp det. 

Hver gang jeg banka på døra di
la jeg igjen en liten brysom del utafor.

Først ved dørmatta, 
akkurat til siden ved karmen, ute av syne. 

Etter hvert i større og større avskallinger, 
langs veien mot oss.

Jeg røyta, flassa, 
slapp irriterende lag på irriterende lag.

Meninger, kunnskap, påstander, væremåter.
Egenskaper som kunne komme i veien, som kunne irritere. 

Jeg skjulte dem varsomt. 
I busker, bak postkasser, under en stein.

Snart skulle jeg plukke dem opp igjen lova jeg meg sjøl. 
Bare du hadde det bedre. 

Jeg skulle smugle dem inn, introdusere dem nennsomt. 
Bare vi var solide. 

Til slutt var alle ujevnheter slepet ned.
Jeg sto normalt på livet. Nyansefri. Monokrom. 

En dag, uten varsel, var døra di stengt. Koden ugyldig. 
Jeg stanga i porten. Brakk nesa i forsøket. 

Med doble blåveiser og kul i panna
vendte jeg deg ryggen og gikk. 

Jeg fulgte smulene av meg sjøl på stien hjem.
Plukka meg sakte sammen. Fant fram.

Jeg fant nysgjerrighet igjen bak epletreet, 
gestikulering romsterte i en grøft og pur glede lyste mot meg i hekken.

Farger kom tilbake, humper i veien,
stein i skoen, sandkorn i maskineriet, bråkete latter.
 
Jeg gikk hel inn gjennom min egen dør. 

Jeg ligger på sida, ansiktet vendt mot vinduet. Den kalde februarlufta står som en vegg mot nesa mi. Det svir og er en nytelse på en gang. Den litt for harde madrassen holder kroppen min oppe, høyt opp over gulvet. Jeg ligger på et alter, en offerbenk. Den ene skulderen brenner i kulda, jeg kjenner ikke den høyre skinka lenger. Dobbeldyna har blitt med han over mot den varmere sida av senga. Den mot døra, mot resten av leiligheten. Jeg kan føle åskammen som er ryggen og skuldrene hans heve seg over meg i mørket. Han er så grunnleggende sterk. Han er grunnfjellet. Han er også jordskjelv og vulkanutbrudd. Og varme regnskyller om sommeren. 

Føttene strekker seg utafor dyna, alltid på søken, de er kilden. De trekker frisk luft og frihet opp som sølvtråder gjennom kroppen og fyller hjernen med klarhet, en klarhet som er til bry nå, når alt er mørkt og vi alle skal overgi oss, totalt sårbare i sengene våre

Jeg glir inn og ut av bevissthet, kulda følger meg. Jeg veit jeg burde finne varmen, søke dyna, men jeg sover. Jeg har ingen makt over kroppen sjøl om den maser. Kneskålene føles sprø, skjøre som is. Kroppen er ikke lenger smidig, myk, pulserende. Den gir opp lag for lag. Snart vil kulda nå kjernen. Den mørkerøde kjernen. Det innerste. Livet. Kilden. Jeg er fanga i et tomrom, er våken, men sover, har ingen mulighet til å komme meg ut. Det blir kaldere.

Åskammen bak meg beveger seg med ett. Nærmer seg. Jordas plater er i spill. Kanskje dannes nytt fruktbart land, kanskje går alt under i et skjelv. Atmosfæren endres, fuktigheten stiger og jeg kjenner bølger av varme mot ryggen. Den sildrer opp langs ryggraden, brer seg som en trekrone mellom skulderbladene, når nakkehårene, finner hjertet. Jeg smelter.

Jeg kjenner tilstedeværelsen hans svi mot ryggen. Hånda hans, trygg og sterk, mye sterkere enn min, tar varsomt om hodet mitt. Fingre finner nakkegropa og den lille hemmelige kroken mellom hals og skulder som kragebeinet danner. Disse fingrene som har følt seg gjennom år med teksturer og motstand, treverk og myk barnehud, vurderinger og analyser, og varm, varm glede, stryker meg nennsomt og tålmodig tilbake til livet og inn i søvnen igjen. 

Snart er jeg omslutta av varme. Varm omsorg, varm brystkasse, varme armer, varme bein mot mine. Knærne mine er igjen solide, bevegelige. Lagene av sener, vev og muskler mykner og denne kroppen som for få minutter siden var seig og kald og på vei til å gi opp er på nytt blitt et helt menneske, et levende, varmt menneske.

Jeg hviler. Jeg puster fritt. Ingenting strammer, ingenting truer. Vi er trygge. Vi sover. Dyna favner oss begge.

Nei, såvenninna mi og jeg stikker på en bar vi på ingen måte får lov til å frekventere av dattera. Dette er hennes sted. Hennes, og de kule vennene hennes. Problemet, om det er noe problem, er at vi ikke helt skjønner at vi er femti og ikke femogtjue. Men vi skal nå bare innom for en liten øl. Og kanskje litt mat. Hvor galt kan det gå? Jeg har hørt de har god mat.

Det snør lett som seg hør og bør i førjuls-Oslo. Vi ankommer rett etter åpningstid, rundt fire. I det blåtimen nærmer seg indigo entrer vi den gylne hula og manøvrerer oss mot et ustøtt bord bak en plante. Det har såvidt plass til to glass og kanskje litt mat?

Vi tar en øl og litt ost. Det kan kanskje kalles lunsj? Rundt oss sitter den nye ungdommen. Rolige blikk under brune lugger registerer såvidt vår inntreden i dette fremmede biotopet. De leser bøker og prater rolig mellom plantene som fyller lokalet. Vi koser oss. Vi kjøper en vin og en vin til. Klokka blir fem. Klokka blir seks. Dette er da et aldeles nydelig sted. Hadde de bare hatt litt mer mat på menyen.

Den aktuelle dattera er behørig informert om overtrampet og vi har fått streng beskjed om å i alle fall komme oss derfra før sju. Hun har kjentfolk bak baren og vil helst ikke bli avslørt.

Venninna og jeg blir i bedre og bedre humør. Vi koser oss med å være usynlige middelaldrende kvinner. Det er akkurat som om vi var på et slags oppdrag der ved bordet bak plantene. Vi skulle kanskje bare hatt noe å bite i? Venninna går i baren.

Plutselig merker jeg et nærvær. To trinn opp og til høyre for meg har det satt seg ned en lang fyr. Han har utvaska rosa skyggelue, t-skjorte og fiolblå øyne. Han sitter rolig med et snitt og prater med to kompiser. Mitt femtiårige hjerte banker hardt. Det er Poeten.

Venninna runder bordet hans og takler trinna ned på gølvet tålig bra. Hu har røde roser i kinna og et glass vin med som hu med ganske stor suksess får plassert på bordet. Hu setter seg, stirrer meg i øya og hvisker innett: «Jeg støtta meg på han!» Hva? Støtta deg? På hvem? På Poeten? På Poeten. Han har overraskende brede skuldre. Og stødige.

Poeten er ung. Poeten er talentfull. Jeg fangirler hardt på poeten. Fankvinner kanskje.

Og nå har venninna mi støtta seg på han. Jeg føler vi har noe felles nå, jeg og Poeten. Mer skal det ikke til. Jeg konfererer med dattera på sms om julemirakelet som nettopp har skjedd. Hun ber meg innstendig om å gå. Jeg forsikrer igjen om at vi har usynlighetskapper på, sjøl om de virker litt slitte nå. Tro om det ikke var noe mat der på menyen?

To glass med frisk naturvin, men ingen mat, seinere og hu i baren som dattera kjenner melder fra om at kjøkkenet er stengt. Klokka er halv elleve. Venninna og jeg ser oss forbausa rundt. Det er mørkt forlengst. Kirkegården utafor vinduenen er full av skumle skygger og bleike lys, månen filtreres gjennom trekronene. Det har slutta å snø. Burde vi gå? Tru’kke det. Den der natursjampanjen har gitt oss all sjøltilliten vi trenger. Og kanskje litt ekstra.

Jeg reiser meg nesten uten problemer og går mot baren. Det gjelder å styre unna de skarpeste hjørnene i knehøyde. Plantekasser er lunefulle sånn. Det er utrolig hvor god man blir til å late som man har spist og kanskje ikke smakt all naturvinen de har. Det ligger en nydelig eim av alkohol og rein ungdom i lokalet. Jeg går dypere i menyen. Kjøkkenet er stengt, hjernen har tatt pause og jeg velger sprit for venninna mi og meg.

GTen er en botanisk opplevelse. Pepper og anis og einer og glede stiger opp av glasset. Poeten har skrevet en nydelig sang om botanikk. Venninna mi og jeg trekker dampen dypt inn og opp i hjernen. Der er det god plass.

Vi er reint rørte over kvelden. Her har to usynlige kvinns inntatt en forbudt bar og levd det beste livet. Vi har drukket den nye vin og støtta oss på en ung Poet. Og vi har åpenbart glidd rett inn i miljøet. Blitt ett med de kule folka med lugg og snitt. De som leser bøker og snakker lavt. Og dattera er bare litt irritert. Tror jeg. I hvert fall ikke så mye som hun kunne vært.

Ginen gjør jobben sin. Rommet blir uklart, men stadig vennligere. Venninna mi og jeg er begeistra. Rutene dugger, botanikken omslutter oss. Poeten reiser seg fra hjørnet sitt. Han bretter ut den lange kroppen. T-skjorta henger mykt fra brede skuldre. Den rosa skyggelua skjermer øya. Han nærmer seg med rolige lange skritt.

Venninna har stukket på do. Litt ustødig, men med et klart mål. Jeg er hypnotisert. Følger de langsomme bevegelsene til Poeten. Nedstigningen. Det er som det står et mykt lys rundt hodet hans. Jeg er åpen for inntrykk. I det han går forbi meg snur han hodet langsomt og det rolige fiolblå blikket holder mitt i en felles forståelse. Tida står stille. Vi er ett. Vi veit.

Øyeblikket glir forbi, porten mot verden utafor åpnes, og Poeten forsvinner i en sky av kondens og kjølig desemberluft.

Venninna mi ramler ned på stolen foran meg. Støtteskulderen hennes var borte, så hu var rimelig fornøyd med å ha klart turen aleine. Vi griper om glassene våre, som nå bare inneholder isbitvann og en eim av eventyrlandet, og begynner så smått å innse at dattera har rett. Det er kanskje på tide å komme seg hjem. Tro om det går an å få seg litt mat på veien?

Stumfilmen der inne blir til lydfilm i det jeg drar i døra til puben. Lukta av øl og kropp og glade folk kjennes på huden som dugg. Jeg trekker den dypt inn, fylles med lørdagskveld.

Jeg rister regnet ut av håret og lener meg over bardisken. Albuene forsinkes av den seige overflaten på treverket. Årring på årring etter tusenvis av halvlitere og en liten whiskey sinker min innsats for å lage mitt merke, mine årringer.

Bartenderens brune blikk treffer mitt blå. Han står der som en keiser med skyggelue og et mektig orgel av gylne nyanser i ryggen, fra gulv til tak, skimrende i krystall og framtidig lykke og elendighet. Foran han, roret som styrer kvelden. Jeg rekker en finger i været, han trekker i spakene, glass klirrer og fylles.

Det store vide glasset får hendene mine til å se små ut. Som om jeg var en fireåring med mitt første ordentlige melkeglass. Fingrene mine glir rundt i kondensen på utsida, innholdet likner flytende gull.

Jeg snur ryggen til baren og lar radaren fare over lokalet. En skinnjakke stryker forbi med et lavt unnskyld og to øl. Kiss synger om å rope det ut. Der hører jeg latteren jeg har savna.

Jeg bærer halvliteren høyt, som den olympiske ild, mot den kjente lyden. Ansikter åpner seg, det blir plass mellom kroppene. Jeg krysser Rødehavet og lander trygt mellom venner.

Vi bygger en hule der på bordenden. I ring, med krumme ryggtavler mot det pulserende rommet, slår vi panner og kneskåler sammen og lener oss inn mot leirbålet på den fuktige mørke bordplata.

Sakte blir rommet rundt oss tettere, mørkere. Duften av frisk svette og den myke bølgende vekta av varme fremmede kropper kiler seg vei inn i bevisstheten vår og jager oss ut av hula. Musikken omfavner oss insisterende. Vi blir bestevenner med alle.

Ordene flyr lett mellom oss. Tankene er store. Vi kjenner hvor kloke vi er. Vi spinner historier, forteller eventyr med alkoholen som drivstoff. Vi stiger med boblene i glasset, høyere og høyere.

De blir større og større. Overflaten tåler snart ikke mer. Vi synker trinnvis og i utakt når den ene bobla etter den andre gir etter og sprekker. Jeg falle ned mot krakken igjen og kikker meg rundt. De andre svever fremdeles der oppe i ulik høyde. Jeg har landa.

Jeg samler opp jakka og veska og stikker. I det jeg forsvinner ut, ser jeg meg tilbake mot latteren og folka. De synker sakte alle sammen nå. Fornøyde.

Døra slår igjen bak meg. Det er blitt søndag. Jeg løper til trikken i regnet.

I: paradis
En, en, to. En, to, snu!
Støvvirvlene står rundt anklene og de nye hvite joggeskoa glir rundt i grusen fra i vinter.
Det er såvidt plass til krittstrekene mellom tilsiget av smeltevann fra snøskavlene som fremdeles klorer seg fast i veikantene og hagene på begge sider av gata vår. Men i en ganske smal kanal har våren tatt tak. Vi har finni fram krittrester fra i fjor og tegna opp et paradis. Heldigvis er vi alle nøkkelunger, så vi har noe å kaste. Det gjelder sjøl om snora treffer strekene. Vi er ikke urimelige. Trioving med hekla snor, med farga bånd eller uten noe sikkerhet spretter bortover asfalten og lander tungt på toer’n. Det beste er om du ikke treffer tallet.

En, to, en og stopp!
Finn balansen og bøy overkroppen forsiktig ned mot asfalten, gjør armen så lang som mulig. Neglene på høyrehånda skraper mot bakken i dét fingrene strekker seg mot nøkkelen som ligger der, troféet som må bringes hjem. Høyrebeinet dirrer, kroppen vakler, nesa tipper faretruende bratt mot krittstreker og grus og potensiell ydmykelse. Fingertuppene føler seg fram gjennom ørkenen. Det glimter i metall i det fjerne. Soria Moria slott. Opp fra asfalten stiger lukta av forrige sommer og blander seg med forventningene om den neste. Små lette sandkorn svir i øya, som om første sjøbad allerede var unnagjort. Kroppen svever her en stund, mellom sommer og vinter, mellom barndom og ungdom, levende, til stede, påskrudd. Det er som om du kan se uendelig langt bakover og framover på en gang, i et kort sekund er alt ett, og alt er konsentrert mot den blanke nøkkelen i grusen på den solvarme asfalten i den lille gata mellom rekkehusene i en utskjelt dal i Oslo. Du strekker deg fram i livet, får tak i skatten, retter ryggen og hinker triumferende i mål. Null!


II: kysset

Iskalde fingre kryper oppover den varme korsryggen min under boblejakka. Det har endelig blitt mørkt nok til å kunne være i fred ute. Alle småungene har blitt ropt inn og de voksne er opptatt med legging og Dagsrevyen. Hagemøblene er ennå ikke rydda ut av boder og loft. Men snøen er borte. Den eneste lyden som høres er den jevne summinga fra Jorines vei og den stille dansen fra småskoa våre over asfalten som endelig har tørka opp etter vinteren. Vi står tett. Dampen fra pusten vår møtes i en felles sky mellom oss, som sukkerspinn. Vi sier ikke mye. Føttene våre er kalde i de litt for tynne skoa. Vi burde nok ha hatt tjukke såler og ullsokker fremdeles, men det går ikke an å stanse våren. Småskoa må fram og vi må stå tett sammen på turveien denne kvelden. Nesetippene våre møtes, iskalde, vi er så nær. Det går som en syngende streng fra den røde nesa og ned under navlen og videre. Smilet kommer innenfra, men synes knapt på utsida.

Jeg tar tak i de smale hoftene dine, blir modig og drar deg nærmere. Varmer fingra under genseren din. Jeg kjenner lukta di nå, snuser deg inn. I halskroken, akkurat der kragebeinet svinger seg rundt og fram, dannes et lite basseng med varm luft. Jeg lukker øya og dykker. Det er søtt og mykt og det kiler. De kalde fingrene på ryggen min har blitt varme og sterke. De drar meg enda nærmere. Det er ikke mer luft mellom oss nå, vi er en kokong. Skallet mot verden er kaldt og tett men inni er alt oppløst og ett og pulserende, klart til å omdannes. Vi søker blindt mot hverandre, som nyfødte kattunger. Vi har dårlig tid. Med et plutselig inntak av luft suges vi mot hverandre som i et vakuum, kalde sultne lepper møtes for første gang. Vi trekker hverandre inn, fyller hverandre, slipper ikke. Vi har begynt. Vi veit ikke på hva, men vi veit det ikke er noen vei tilbake.


III: kaffe og snørr

Ungen vinker til meg fra sandkassa. Det har akkurat tint såpass at et tynt lag med sand har frigjort seg fra tundraen og kan formes, kastes rundt eller spises av byunger som endelig har sluppet ut av vinterarresten. De tumler rundt som veltepettere i rød, blå og oransje Helly-Hansen. Eller Hennes og Mauritz. Ungene er topptunge tross bleier og solid fottøy, men lar seg ikke avskrekke. Velter de, så ruller de bare rundt til de igjen ser verden noenlunde i vater og har funnet smokken sin igjen. De fyller den store sandkassa i parken som en lystig gjeng snørrete bowlingkjegler.
På benkene langs bredden sitter mødrene vagla. Vi har røde nesetipper og neglesprett, men snøen har gått, asfalten er tørr, så det er utetid. De mest rutinerte har tova underlag og kakao på termos. Men de fleste av oss klamrer seg til en kaffe latte som en gang var varm og en bok vi tror vi skal få lest. Vi er fremdeles ganske nye på dette her, denne mødringa. Vi har emballert ungene etter beste evne og sluppet dem løs i flokken. Nå sitter vi med litt avstand i mellom og holder like mye øye med hverandre som med byltene i sandkassa. Ikke for å finne feil, men for å gjensidig forsikre oss om at vi ikke har gjort noe ugjenkallelig gærent i dette vårslippet, sånn at ungen ender opp i krigstyper på forsida av VG om tjue år. Det noe overraskende ansvaret for neste generasjon veier tung på våre nybegynnerskuldre.

Jeg blar fraværende i boka, men legger ikke merke til orda. Ungen har funnet en partner der ute. De likner katter første gang de møtes, sirkler om hverandre, snuser prøvende på relativt trygg avstand, stabber nærmere. Den fremmede strekker ut ei hånd, ungen griper den raskt og plutselig er de bestevenner. Jeg leiter med blikket etter den andre mora over kanten på boka. Må vi bli bestevenner også nå? Et par blå skeptiske øyne møter mine på samme leiting. Det må være henne. Hun har heldigvis ikke sitteunderlag eller kakao. Eller noe særlig lyst på en ny bestevenn ser det ut til. Vi anerkjenner hverandre med et lett bakovernikk og setter oss marginalt nærmere hverandre på benkeraden med den kalde kaffen vår. Ungene deler allerede snørr der ute i sanda. Vi inngår en stilltiende avtale om å bli bestevenner. For alltid. Jeg vinker tilbake den elskede ungen.


IV: etter stormene

En, en, to. En, to, snu!
Jeg fant et nytegna paradis på den grå gangveien fra boligfeltet og opp til byen. Den veien jeg alltid må forsere for å komme opp og fram til der livet faktisk leves. Veien er lang og begivenhetsløs, og en kan ikke se enden på den ved start, bare den likegyldige uendeligheten.

I hele vinter har jeg gått den veien og telt blåmerkene livet har gitt meg. Den har blitt lengre og lengre for hver urettferdighet, hvert overraskende slag i trynet. Jeg har banna og sverta og sagt det jeg burde ha sagt dengang, inne i mitt eget hode, til folk som ikke tør å møte meg og til folk som sikkert forlengst har glemt meg.

Jeg vassa til knes i tung slaps og krenkelser, gikk i ei smal renne midt i turveien, grein og hytta med neven og sendte treffende besvergelser ut i universet. Jeg huska bare vagt at jeg pleide å elske snø. Det var et arbeid.

En dag i mars traff sola meg plutselig i nakken. Det knapt varme lille kysset vekka meg. Jeg prøvde å finne tilbake til den trygge indignasjonen, gravde etter tilfredsstillende urettferdigheter, men de var blitt små, satt som ubetydelige hybelkaniner og lodotter i krokene og kunne ikke brukes til noe mer. Det store mørket var blitt til en stein i skoen, glinsende blåsvart, men bare en stein i skoen. Så så jeg paradiset.

Rett før brua over til Galgeberg, der sola treffer først, var asfalten blitt tørr og fin på gangveien, og noen hadde tegna opp et paradis. Jeg kjente det bobla innvendig, av glede, ikke raseri. Jeg kjippa av meg skoen og fant steinen. Kasta den. Hoppa.

En, to, en og stopp!
Jeg fant balansen og bøyde overkroppen forsiktig ned mot asfalten, gjorde armen så lang som mulig. Så strakk jeg meg fram i livet, plukka opp den svarte steinen fra fortiden, la hele kroppstyngden og viljen min bak og kasta den langt pokker i vold!

Jeg retta ryggen og hinka triumferende i mål. Null!

Kalde knoker.
Salte render fra øynene kiler i øregangene, klistrer håret til skallen.
Færre insekter fester seg til brilleglassa nå.

Girer opp. Trinn for trinn.
Maskina jobber, belastninga og farta øker.
Jeg seiler. Bare den ømme tikkinga fra giret i øra.

Jeg nærmer meg første hindring.
Fra venstre kommer en strøm raske briller og neonfarger.
De har fått grønt ved Galgeberg.

Det svermer i oktober.
Sykler som veier mindre enn hjelmen min.
En sky av penger og betalt sjøltillit.

Jeg kaster meg uti.
Bakfra og forbi, doninger med plass til en liten skoleklasse og et juletre.
Mødrene skal fram.

Samling i bånn.
Vi stables tett fra Eufemia og opp til trikkestoppet i Middelalderparken.
Rødt lys. Smal rød sykkelvei.

Jeg bryter fri.
Til venstre skinner Vannspeilet under åpen himmel.
Jeg tråkker mot strømmen langs Oslos gamle bredd.

Sola varmer i ryggen.
Jeg girer ned og følger saltvannslufta mot vest.
Skyggen min blir lengre og lengre foran meg. Viser vei.

Inn i sjørøverlandsbyen.
Hud og muskler løsner fra festene, nyrene danser med sykkelen over brostein.
Hele kroppen vibrerer. Finner dagens tone.

En fontene puster forsiktig vann over torget.
Fint forstøva i morgenens bleike lys, et alvelandskap.
Jeg blir en del av eventyret. Skimrende dugg på kalde kinn.

Brått kommer flokken fra høyre.
Svermen har tatt meg igjen, sveiper meg opp, drar meg med.
Vi nærmer oss mållinja.

Jeg kaster meg av i neste sving.
Sender resten av gjengen videre i dagen. Parkerer, låser.
Går på jobb, med fuktig, flatklemt lugg og et hemmelig smil.

I dag var vi på demonstrasjon for å redde Oslo Nye Teater. Jeg kom et kvarter for tidlig og nølte med å nærme meg folka som hadde begynt å samle seg, enda de jo på et vis var flokken min. Jeg tok en liten tur rundt kvartalet, kikka i vinduene til skobutikkene og lata litt som jeg var på jobb. Jeg var hele tida klar over hvordan jeg måtte se ut for andre, overbevist om at tilfeldige folk på gata åpenbart måtte tenke jeg var en merkelig person som hang rundt i Oslogatene i småregnet sånn i beste kontortid. Det er rart hvordan man blir satt tilbake til ungdomsskolen i de merkeligste og tilsynelatende tryggeste omstendigheter. Det var som om jeg kjente reguleringa presse mot slimhinnene og stramme i tannkjøttet igjen.

Etter å ha sveipa innom nok utstillingsvinduer tøffa jeg meg opp og slentra mot sceneinngangen til teatret der demonstrantene skulle møtes. Jeg klamra meg til airpodsa og en stadig mykere pappkopp med kaffe. Det var like før jeg plystra og sparka en liten stein bortover. Det var fremdeles få nok folk der til at de fleste sto i mindre grupper og prata mens det blei delt ut bannere og plakater. Jeg så ingen kjente. Jeg gikk inntil husveggen og passa på å både være rak i ryggen og se ut som jeg hørte til samtidig som jeg prøvde å gå i ett med mengden, sjøl om den var sparsom. Hvem sier at det du lærer på ungdomsskolen ikke kommer til nytte seinere i livet?

Jeg kikka opp mot teaterbygget, høyt og grønt med vinduer oppover hele, overraskende moderne. Jeg så folk der inne og skimta plakater, og tenkte at det var rart, skulle ikke de være med å kjempe for teateret sitt? Jobbene sine? Fagmiljøet sitt? Mengden av folk utafor tetna, Fagforeningsfanene og de store bannerne kom på plass, kaffen var nesten tom og absolutt lunka. Jeg kikka meg rundt og så veldig mange unge mennesker, glade, skravlende engasjerte. Fremdeles ingen jeg kjente, men jeg blei glad. Glad for at noen var der til å ta over, bringe faget, gleden, stresset og den harde jobbinga videre. Og moroa. Og kunsten. Som jeg en gang sto klar til å gjøre, da jeg tilfeldig snubla inn over scenekanten på Youngstorget på nittitallet og blei der.

Jeg smiler litt innover, slapper av og løfter blikket, og der er plutselig en i min flokk. Så står vi der sammen i regnet og ser verden gjennom kaleidoskopet vanndråpene lager på brilleglassa våre. Det var absolutt en linsedag, men kaleidoskop er finere. Kjendiser og direktører og kulturpersonligheter strømmer på rundt oss. Samfunnets og kulturlivets støtter, men enda viktigere, fler og fler unge. Etterhvert er det ikke lenger avgrensa grupper som er samla. Vi har vokst sammen til en organisme, regnvåt med røde og gule og blå ryggplater av paraplyer og antenner med opprop og slagord. Vi glinser i regnet og fyller utålmodig og buktende gatestubben vi har okkupert. Alle våre tusen øyne er retta mot den bleikgrønne bygningen med de lukka vinduene. Den sover fremdeles.

Med ett slår huset øynene opp, Wenche Myhre strømmer med ett gjennom oss, vi lever! Og det gjør teatret også. Fra alle vinduer vinker stolte og kampklare kulturarbeidere og synger med, de lever! Vi er overvelda, vi er ett med hverandre, gåsehuden løper opp og ned kroppen og gledes- og stolthetstårer står i øya og danner kaleidoskop også på innsida av brilleglassa. Vi lever. Og vi står sammen. I motstand, i regnet, i møte med folk med makt som ljuger, folk med makt som med vilje ikke hører, folk med makt som ikke har tanke for det samfunnet de har fått tillit til å forvalte. Det er vi som er samfunnet i dag, fellesskapet. Og som de sa, de som vinka ut av vinduene og kjempa for arbeidsplassen sin og byen sin: «Tenk at spørsmålet faktisk er å være eller ikke være.»

I blodårene strømmer det gyllen nektar.

Rommet er fylt av marshmallows.

Melis og tryllestøv.

Sødmen brer seg utover panna.

Trekker munnvikene oppover.

Jeg fniser.

Det klør. Det kiler.

Jeg kan ikke sitte stille.

Rett under ribbeina kjenner jeg det.

Sommerfuglene har flytta inn igjen.

Morgen på stranda.

Aleine med horisonten.

Larviksnatta kiler fremdeles i kroppen.

Svake ekko av gode folk.

Av kjærlighet.

Lufta er salt og søt og melkehvit.

Perfekt temperert.

Milde dråper på pulspunktet.

Balsam for hjertet.

Blåmerkene blekner.

Jeg lager et syltetøy av stunden.

Det skal jeg ha på rista loff en søndag morgen i november.

Nå skal jeg bade.