Jeg vil ikke miste meg sjøl igjen, sa jeg.
Og gjorde nettopp det. 

Hver gang jeg banka på døra di
la jeg igjen en liten brysom del utafor.

Først ved dørmatta, 
akkurat til siden ved karmen, ute av syne. 

Etter hvert i større og større avskallinger, 
langs veien mot oss.

Jeg røyta, flassa, 
slapp irriterende lag på irriterende lag.

Meninger, kunnskap, påstander, væremåter.
Egenskaper som kunne komme i veien, som kunne irritere. 

Jeg skjulte dem varsomt. 
I busker, bak postkasser, under en stein.

Snart skulle jeg plukke dem opp igjen lova jeg meg sjøl. 
Bare du hadde det bedre. 

Jeg skulle smugle dem inn, introdusere dem nennsomt. 
Bare vi var solide. 

Til slutt var alle ujevnheter slepet ned.
Jeg sto normalt på livet. Nyansefri. Monokrom. 

En dag, uten varsel, var døra di stengt. Koden ugyldig. 
Jeg stanga i porten. Brakk nesa i forsøket. 

Med doble blåveiser og kul i panna
vendte jeg deg ryggen og gikk. 

Jeg fulgte smulene av meg sjøl på stien hjem.
Plukka meg sakte sammen. Fant fram.

Jeg fant nysgjerrighet igjen bak epletreet, 
gestikulering romsterte i en grøft og pur glede lyste mot meg i hekken.

Farger kom tilbake, humper i veien,
stein i skoen, sandkorn i maskineriet, bråkete latter.
 
Jeg gikk hel inn gjennom min egen dør.