Jeg ligger på sida, ansiktet vendt mot vinduet. Den kalde februarlufta står som en vegg mot nesa mi. Det svir og er en nytelse på en gang. Den litt for harde madrassen holder kroppen min oppe, høyt opp over gulvet. Jeg ligger på et alter, en offerbenk. Den ene skulderen brenner i kulda, jeg kjenner ikke den høyre skinka lenger. Dobbeldyna har blitt med han over mot den varmere sida av senga. Den mot døra, mot resten av leiligheten. Jeg kan føle åskammen som er ryggen og skuldrene hans heve seg over meg i mørket. Han er så grunnleggende sterk. Han er grunnfjellet. Han er også jordskjelv og vulkanutbrudd. Og varme regnskyller om sommeren. 

Føttene strekker seg utafor dyna, alltid på søken, de er kilden. De trekker frisk luft og frihet opp som sølvtråder gjennom kroppen og fyller hjernen med klarhet, en klarhet som er til bry nå, når alt er mørkt og vi alle skal overgi oss, totalt sårbare i sengene våre

Jeg glir inn og ut av bevissthet, kulda følger meg. Jeg veit jeg burde finne varmen, søke dyna, men jeg sover. Jeg har ingen makt over kroppen sjøl om den maser. Kneskålene føles sprø, skjøre som is. Kroppen er ikke lenger smidig, myk, pulserende. Den gir opp lag for lag. Snart vil kulda nå kjernen. Den mørkerøde kjernen. Det innerste. Livet. Kilden. Jeg er fanga i et tomrom, er våken, men sover, har ingen mulighet til å komme meg ut. Det blir kaldere.

Åskammen bak meg beveger seg med ett. Nærmer seg. Jordas plater er i spill. Kanskje dannes nytt fruktbart land, kanskje går alt under i et skjelv. Atmosfæren endres, fuktigheten stiger og jeg kjenner bølger av varme mot ryggen. Den sildrer opp langs ryggraden, brer seg som en trekrone mellom skulderbladene, når nakkehårene, finner hjertet. Jeg smelter.

Jeg kjenner tilstedeværelsen hans svi mot ryggen. Hånda hans, trygg og sterk, mye sterkere enn min, tar varsomt om hodet mitt. Fingre finner nakkegropa og den lille hemmelige kroken mellom hals og skulder som kragebeinet danner. Disse fingrene som har følt seg gjennom år med teksturer og motstand, treverk og myk barnehud, vurderinger og analyser, og varm, varm glede, stryker meg nennsomt og tålmodig tilbake til livet og inn i søvnen igjen. 

Snart er jeg omslutta av varme. Varm omsorg, varm brystkasse, varme armer, varme bein mot mine. Knærne mine er igjen solide, bevegelige. Lagene av sener, vev og muskler mykner og denne kroppen som for få minutter siden var seig og kald og på vei til å gi opp er på nytt blitt et helt menneske, et levende, varmt menneske.

Jeg hviler. Jeg puster fritt. Ingenting strammer, ingenting truer. Vi er trygge. Vi sover. Dyna favner oss begge.