Nei, såvenninna mi og jeg stikker på en bar vi på ingen måte får lov til å frekventere av dattera. Dette er hennes sted. Hennes, og de kule vennene hennes. Problemet, om det er noe problem, er at vi ikke helt skjønner at vi er femti og ikke femogtjue. Men vi skal nå bare innom for en liten øl. Og kanskje litt mat. Hvor galt kan det gå? Jeg har hørt de har god mat.

Det snør lett som seg hør og bør i førjuls-Oslo. Vi ankommer rett etter åpningstid, rundt fire. I det blåtimen nærmer seg indigo entrer vi den gylne hula og manøvrerer oss mot et ustøtt bord bak en plante. Det har såvidt plass til to glass og kanskje litt mat?

Vi tar en øl og litt ost. Det kan kanskje kalles lunsj? Rundt oss sitter den nye ungdommen. Rolige blikk under brune lugger registerer såvidt vår inntreden i dette fremmede biotopet. De leser bøker og prater rolig mellom plantene som fyller lokalet. Vi koser oss. Vi kjøper en vin og en vin til. Klokka blir fem. Klokka blir seks. Dette er da et aldeles nydelig sted. Hadde de bare hatt litt mer mat på menyen.

Den aktuelle dattera er behørig informert om overtrampet og vi har fått streng beskjed om å i alle fall komme oss derfra før sju. Hun har kjentfolk bak baren og vil helst ikke bli avslørt.

Venninna og jeg blir i bedre og bedre humør. Vi koser oss med å være usynlige middelaldrende kvinner. Det er akkurat som om vi var på et slags oppdrag der ved bordet bak plantene. Vi skulle kanskje bare hatt noe å bite i? Venninna går i baren.

Plutselig merker jeg et nærvær. To trinn opp og til høyre for meg har det satt seg ned en lang fyr. Han har utvaska rosa skyggelue, t-skjorte og fiolblå øyne. Han sitter rolig med et snitt og prater med to kompiser. Mitt femtiårige hjerte banker hardt. Det er Poeten.

Venninna runder bordet hans og takler trinna ned på gølvet tålig bra. Hu har røde roser i kinna og et glass vin med som hu med ganske stor suksess får plassert på bordet. Hu setter seg, stirrer meg i øya og hvisker innett: «Jeg støtta meg på han!» Hva? Støtta deg? På hvem? På Poeten? På Poeten. Han har overraskende brede skuldre. Og stødige.

Poeten er ung. Poeten er talentfull. Jeg fangirler hardt på poeten. Fankvinner kanskje.

Og nå har venninna mi støtta seg på han. Jeg føler vi har noe felles nå, jeg og Poeten. Mer skal det ikke til. Jeg konfererer med dattera på sms om julemirakelet som nettopp har skjedd. Hun ber meg innstendig om å gå. Jeg forsikrer igjen om at vi har usynlighetskapper på, sjøl om de virker litt slitte nå. Tro om det ikke var noe mat der på menyen?

To glass med frisk naturvin, men ingen mat, seinere og hu i baren som dattera kjenner melder fra om at kjøkkenet er stengt. Klokka er halv elleve. Venninna og jeg ser oss forbausa rundt. Det er mørkt forlengst. Kirkegården utafor vinduenen er full av skumle skygger og bleike lys, månen filtreres gjennom trekronene. Det har slutta å snø. Burde vi gå? Tru’kke det. Den der natursjampanjen har gitt oss all sjøltilliten vi trenger. Og kanskje litt ekstra.

Jeg reiser meg nesten uten problemer og går mot baren. Det gjelder å styre unna de skarpeste hjørnene i knehøyde. Plantekasser er lunefulle sånn. Det er utrolig hvor god man blir til å late som man har spist og kanskje ikke smakt all naturvinen de har. Det ligger en nydelig eim av alkohol og rein ungdom i lokalet. Jeg går dypere i menyen. Kjøkkenet er stengt, hjernen har tatt pause og jeg velger sprit for venninna mi og meg.

GTen er en botanisk opplevelse. Pepper og anis og einer og glede stiger opp av glasset. Poeten har skrevet en nydelig sang om botanikk. Venninna mi og jeg trekker dampen dypt inn og opp i hjernen. Der er det god plass.

Vi er reint rørte over kvelden. Her har to usynlige kvinns inntatt en forbudt bar og levd det beste livet. Vi har drukket den nye vin og støtta oss på en ung Poet. Og vi har åpenbart glidd rett inn i miljøet. Blitt ett med de kule folka med lugg og snitt. De som leser bøker og snakker lavt. Og dattera er bare litt irritert. Tror jeg. I hvert fall ikke så mye som hun kunne vært.

Ginen gjør jobben sin. Rommet blir uklart, men stadig vennligere. Venninna mi og jeg er begeistra. Rutene dugger, botanikken omslutter oss. Poeten reiser seg fra hjørnet sitt. Han bretter ut den lange kroppen. T-skjorta henger mykt fra brede skuldre. Den rosa skyggelua skjermer øya. Han nærmer seg med rolige lange skritt.

Venninna har stukket på do. Litt ustødig, men med et klart mål. Jeg er hypnotisert. Følger de langsomme bevegelsene til Poeten. Nedstigningen. Det er som det står et mykt lys rundt hodet hans. Jeg er åpen for inntrykk. I det han går forbi meg snur han hodet langsomt og det rolige fiolblå blikket holder mitt i en felles forståelse. Tida står stille. Vi er ett. Vi veit.

Øyeblikket glir forbi, porten mot verden utafor åpnes, og Poeten forsvinner i en sky av kondens og kjølig desemberluft.

Venninna mi ramler ned på stolen foran meg. Støtteskulderen hennes var borte, så hu var rimelig fornøyd med å ha klart turen aleine. Vi griper om glassene våre, som nå bare inneholder isbitvann og en eim av eventyrlandet, og begynner så smått å innse at dattera har rett. Det er kanskje på tide å komme seg hjem. Tro om det går an å få seg litt mat på veien?