I: paradis
En, en, to. En, to, snu!
Støvvirvlene står rundt anklene og de nye hvite joggeskoa glir rundt i grusen fra i vinter.
Det er såvidt plass til krittstrekene mellom tilsiget av smeltevann fra snøskavlene som fremdeles klorer seg fast i veikantene og hagene på begge sider av gata vår. Men i en ganske smal kanal har våren tatt tak. Vi har finni fram krittrester fra i fjor og tegna opp et paradis. Heldigvis er vi alle nøkkelunger, så vi har noe å kaste. Det gjelder sjøl om snora treffer strekene. Vi er ikke urimelige. Trioving med hekla snor, med farga bånd eller uten noe sikkerhet spretter bortover asfalten og lander tungt på toer’n. Det beste er om du ikke treffer tallet.

En, to, en og stopp!
Finn balansen og bøy overkroppen forsiktig ned mot asfalten, gjør armen så lang som mulig. Neglene på høyrehånda skraper mot bakken i dét fingrene strekker seg mot nøkkelen som ligger der, troféet som må bringes hjem. Høyrebeinet dirrer, kroppen vakler, nesa tipper faretruende bratt mot krittstreker og grus og potensiell ydmykelse. Fingertuppene føler seg fram gjennom ørkenen. Det glimter i metall i det fjerne. Soria Moria slott. Opp fra asfalten stiger lukta av forrige sommer og blander seg med forventningene om den neste. Små lette sandkorn svir i øya, som om første sjøbad allerede var unnagjort. Kroppen svever her en stund, mellom sommer og vinter, mellom barndom og ungdom, levende, til stede, påskrudd. Det er som om du kan se uendelig langt bakover og framover på en gang, i et kort sekund er alt ett, og alt er konsentrert mot den blanke nøkkelen i grusen på den solvarme asfalten i den lille gata mellom rekkehusene i en utskjelt dal i Oslo. Du strekker deg fram i livet, får tak i skatten, retter ryggen og hinker triumferende i mål. Null!


II: kysset

Iskalde fingre kryper oppover den varme korsryggen min under boblejakka. Det har endelig blitt mørkt nok til å kunne være i fred ute. Alle småungene har blitt ropt inn og de voksne er opptatt med legging og Dagsrevyen. Hagemøblene er ennå ikke rydda ut av boder og loft. Men snøen er borte. Den eneste lyden som høres er den jevne summinga fra Jorines vei og den stille dansen fra småskoa våre over asfalten som endelig har tørka opp etter vinteren. Vi står tett. Dampen fra pusten vår møtes i en felles sky mellom oss, som sukkerspinn. Vi sier ikke mye. Føttene våre er kalde i de litt for tynne skoa. Vi burde nok ha hatt tjukke såler og ullsokker fremdeles, men det går ikke an å stanse våren. Småskoa må fram og vi må stå tett sammen på turveien denne kvelden. Nesetippene våre møtes, iskalde, vi er så nær. Det går som en syngende streng fra den røde nesa og ned under navlen og videre. Smilet kommer innenfra, men synes knapt på utsida.

Jeg tar tak i de smale hoftene dine, blir modig og drar deg nærmere. Varmer fingra under genseren din. Jeg kjenner lukta di nå, snuser deg inn. I halskroken, akkurat der kragebeinet svinger seg rundt og fram, dannes et lite basseng med varm luft. Jeg lukker øya og dykker. Det er søtt og mykt og det kiler. De kalde fingrene på ryggen min har blitt varme og sterke. De drar meg enda nærmere. Det er ikke mer luft mellom oss nå, vi er en kokong. Skallet mot verden er kaldt og tett men inni er alt oppløst og ett og pulserende, klart til å omdannes. Vi søker blindt mot hverandre, som nyfødte kattunger. Vi har dårlig tid. Med et plutselig inntak av luft suges vi mot hverandre som i et vakuum, kalde sultne lepper møtes for første gang. Vi trekker hverandre inn, fyller hverandre, slipper ikke. Vi har begynt. Vi veit ikke på hva, men vi veit det ikke er noen vei tilbake.


III: kaffe og snørr

Ungen vinker til meg fra sandkassa. Det har akkurat tint såpass at et tynt lag med sand har frigjort seg fra tundraen og kan formes, kastes rundt eller spises av byunger som endelig har sluppet ut av vinterarresten. De tumler rundt som veltepettere i rød, blå og oransje Helly-Hansen. Eller Hennes og Mauritz. Ungene er topptunge tross bleier og solid fottøy, men lar seg ikke avskrekke. Velter de, så ruller de bare rundt til de igjen ser verden noenlunde i vater og har funnet smokken sin igjen. De fyller den store sandkassa i parken som en lystig gjeng snørrete bowlingkjegler.
På benkene langs bredden sitter mødrene vagla. Vi har røde nesetipper og neglesprett, men snøen har gått, asfalten er tørr, så det er utetid. De mest rutinerte har tova underlag og kakao på termos. Men de fleste av oss klamrer seg til en kaffe latte som en gang var varm og en bok vi tror vi skal få lest. Vi er fremdeles ganske nye på dette her, denne mødringa. Vi har emballert ungene etter beste evne og sluppet dem løs i flokken. Nå sitter vi med litt avstand i mellom og holder like mye øye med hverandre som med byltene i sandkassa. Ikke for å finne feil, men for å gjensidig forsikre oss om at vi ikke har gjort noe ugjenkallelig gærent i dette vårslippet, sånn at ungen ender opp i krigstyper på forsida av VG om tjue år. Det noe overraskende ansvaret for neste generasjon veier tung på våre nybegynnerskuldre.

Jeg blar fraværende i boka, men legger ikke merke til orda. Ungen har funnet en partner der ute. De likner katter første gang de møtes, sirkler om hverandre, snuser prøvende på relativt trygg avstand, stabber nærmere. Den fremmede strekker ut ei hånd, ungen griper den raskt og plutselig er de bestevenner. Jeg leiter med blikket etter den andre mora over kanten på boka. Må vi bli bestevenner også nå? Et par blå skeptiske øyne møter mine på samme leiting. Det må være henne. Hun har heldigvis ikke sitteunderlag eller kakao. Eller noe særlig lyst på en ny bestevenn ser det ut til. Vi anerkjenner hverandre med et lett bakovernikk og setter oss marginalt nærmere hverandre på benkeraden med den kalde kaffen vår. Ungene deler allerede snørr der ute i sanda. Vi inngår en stilltiende avtale om å bli bestevenner. For alltid. Jeg vinker tilbake den elskede ungen.


IV: etter stormene

En, en, to. En, to, snu!
Jeg fant et nytegna paradis på den grå gangveien fra boligfeltet og opp til byen. Den veien jeg alltid må forsere for å komme opp og fram til der livet faktisk leves. Veien er lang og begivenhetsløs, og en kan ikke se enden på den ved start, bare den likegyldige uendeligheten.

I hele vinter har jeg gått den veien og telt blåmerkene livet har gitt meg. Den har blitt lengre og lengre for hver urettferdighet, hvert overraskende slag i trynet. Jeg har banna og sverta og sagt det jeg burde ha sagt dengang, inne i mitt eget hode, til folk som ikke tør å møte meg og til folk som sikkert forlengst har glemt meg.

Jeg vassa til knes i tung slaps og krenkelser, gikk i ei smal renne midt i turveien, grein og hytta med neven og sendte treffende besvergelser ut i universet. Jeg huska bare vagt at jeg pleide å elske snø. Det var et arbeid.

En dag i mars traff sola meg plutselig i nakken. Det knapt varme lille kysset vekka meg. Jeg prøvde å finne tilbake til den trygge indignasjonen, gravde etter tilfredsstillende urettferdigheter, men de var blitt små, satt som ubetydelige hybelkaniner og lodotter i krokene og kunne ikke brukes til noe mer. Det store mørket var blitt til en stein i skoen, glinsende blåsvart, men bare en stein i skoen. Så så jeg paradiset.

Rett før brua over til Galgeberg, der sola treffer først, var asfalten blitt tørr og fin på gangveien, og noen hadde tegna opp et paradis. Jeg kjente det bobla innvendig, av glede, ikke raseri. Jeg kjippa av meg skoen og fant steinen. Kasta den. Hoppa.

En, to, en og stopp!
Jeg fant balansen og bøyde overkroppen forsiktig ned mot asfalten, gjorde armen så lang som mulig. Så strakk jeg meg fram i livet, plukka opp den svarte steinen fra fortiden, la hele kroppstyngden og viljen min bak og kasta den langt pokker i vold!

Jeg retta ryggen og hinka triumferende i mål. Null!