Kalde knoker.
Salte render fra øynene kiler i øregangene, klistrer håret til skallen.
Færre insekter fester seg til brilleglassa nå.

Girer opp. Trinn for trinn.
Maskina jobber, belastninga og farta øker.
Jeg seiler. Bare den ømme tikkinga fra giret i øra.

Jeg nærmer meg første hindring.
Fra venstre kommer en strøm raske briller og neonfarger.
De har fått grønt ved Galgeberg.

Det svermer i oktober.
Sykler som veier mindre enn hjelmen min.
En sky av penger og betalt sjøltillit.

Jeg kaster meg uti.
Bakfra og forbi, doninger med plass til en liten skoleklasse og et juletre.
Mødrene skal fram.

Samling i bånn.
Vi stables tett fra Eufemia og opp til trikkestoppet i Middelalderparken.
Rødt lys. Smal rød sykkelvei.

Jeg bryter fri.
Til venstre skinner Vannspeilet under åpen himmel.
Jeg tråkker mot strømmen langs Oslos gamle bredd.

Sola varmer i ryggen.
Jeg girer ned og følger saltvannslufta mot vest.
Skyggen min blir lengre og lengre foran meg. Viser vei.

Inn i sjørøverlandsbyen.
Hud og muskler løsner fra festene, nyrene danser med sykkelen over brostein.
Hele kroppen vibrerer. Finner dagens tone.

En fontene puster forsiktig vann over torget.
Fint forstøva i morgenens bleike lys, et alvelandskap.
Jeg blir en del av eventyret. Skimrende dugg på kalde kinn.

Brått kommer flokken fra høyre.
Svermen har tatt meg igjen, sveiper meg opp, drar meg med.
Vi nærmer oss mållinja.

Jeg kaster meg av i neste sving.
Sender resten av gjengen videre i dagen. Parkerer, låser.
Går på jobb, med fuktig, flatklemt lugg og et hemmelig smil.