Stumfilmen der inne blir til lydfilm i det jeg drar i døra til puben. Lukta av øl og kropp og glade folk kjennes på huden som dugg. Jeg trekker den dypt inn, fylles med lørdagskveld.

Jeg rister regnet ut av håret og lener meg over bardisken. Albuene forsinkes av den seige overflaten på treverket. Årring på årring etter tusenvis av halvlitere og en liten whiskey sinker min innsats for å lage mitt merke, mine årringer.

Bartenderens brune blikk treffer mitt blå. Han står der som en keiser med skyggelue og et mektig orgel av gylne nyanser i ryggen, fra gulv til tak, skimrende i krystall og framtidig lykke og elendighet. Foran han, roret som styrer kvelden. Jeg rekker en finger i været, han trekker i spakene, glass klirrer og fylles.

Det store vide glasset får hendene mine til å se små ut. Som om jeg var en fireåring med mitt første ordentlige melkeglass. Fingrene mine glir rundt i kondensen på utsida, innholdet likner flytende gull.

Jeg snur ryggen til baren og lar radaren fare over lokalet. En skinnjakke stryker forbi med et lavt unnskyld og to øl. Kiss synger om å rope det ut. Der hører jeg latteren jeg har savna.

Jeg bærer halvliteren høyt, som den olympiske ild, mot den kjente lyden. Ansikter åpner seg, det blir plass mellom kroppene. Jeg krysser Rødehavet og lander trygt mellom venner.

Vi bygger en hule der på bordenden. I ring, med krumme ryggtavler mot det pulserende rommet, slår vi panner og kneskåler sammen og lener oss inn mot leirbålet på den fuktige mørke bordplata.

Sakte blir rommet rundt oss tettere, mørkere. Duften av frisk svette og den myke bølgende vekta av varme fremmede kropper kiler seg vei inn i bevisstheten vår og jager oss ut av hula. Musikken omfavner oss insisterende. Vi blir bestevenner med alle.

Ordene flyr lett mellom oss. Tankene er store. Vi kjenner hvor kloke vi er. Vi spinner historier, forteller eventyr med alkoholen som drivstoff. Vi stiger med boblene i glasset, høyere og høyere.

De blir større og større. Overflaten tåler snart ikke mer. Vi synker trinnvis og i utakt når den ene bobla etter den andre gir etter og sprekker. Jeg falle ned mot krakken igjen og kikker meg rundt. De andre svever fremdeles der oppe i ulik høyde. Jeg har landa.

Jeg samler opp jakka og veska og stikker. I det jeg forsvinner ut, ser jeg meg tilbake mot latteren og folka. De synker sakte alle sammen nå. Fornøyde.

Døra slår igjen bak meg. Det er blitt søndag. Jeg løper til trikken i regnet.

I: paradis
En, en, to. En, to, snu!
Støvvirvlene står rundt anklene og de nye hvite joggeskoa glir rundt i grusen fra i vinter.
Det er såvidt plass til krittstrekene mellom tilsiget av smeltevann fra snøskavlene som fremdeles klorer seg fast i veikantene og hagene på begge sider av gata vår. Men i en ganske smal kanal har våren tatt tak. Vi har finni fram krittrester fra i fjor og tegna opp et paradis. Heldigvis er vi alle nøkkelunger, så vi har noe å kaste. Det gjelder sjøl om snora treffer strekene. Vi er ikke urimelige. Trioving med hekla snor, med farga bånd eller uten noe sikkerhet spretter bortover asfalten og lander tungt på toer’n. Det beste er om du ikke treffer tallet.

En, to, en og stopp!
Finn balansen og bøy overkroppen forsiktig ned mot asfalten, gjør armen så lang som mulig. Neglene på høyrehånda skraper mot bakken i dét fingrene strekker seg mot nøkkelen som ligger der, troféet som må bringes hjem. Høyrebeinet dirrer, kroppen vakler, nesa tipper faretruende bratt mot krittstreker og grus og potensiell ydmykelse. Fingertuppene føler seg fram gjennom ørkenen. Det glimter i metall i det fjerne. Soria Moria slott. Opp fra asfalten stiger lukta av forrige sommer og blander seg med forventningene om den neste. Små lette sandkorn svir i øya, som om første sjøbad allerede var unnagjort. Kroppen svever her en stund, mellom sommer og vinter, mellom barndom og ungdom, levende, til stede, påskrudd. Det er som om du kan se uendelig langt bakover og framover på en gang, i et kort sekund er alt ett, og alt er konsentrert mot den blanke nøkkelen i grusen på den solvarme asfalten i den lille gata mellom rekkehusene i en utskjelt dal i Oslo. Du strekker deg fram i livet, får tak i skatten, retter ryggen og hinker triumferende i mål. Null!


II: kysset

Iskalde fingre kryper oppover den varme korsryggen min under boblejakka. Det har endelig blitt mørkt nok til å kunne være i fred ute. Alle småungene har blitt ropt inn og de voksne er opptatt med legging og Dagsrevyen. Hagemøblene er ennå ikke rydda ut av boder og loft. Men snøen er borte. Den eneste lyden som høres er den jevne summinga fra Jorines vei og den stille dansen fra småskoa våre over asfalten som endelig har tørka opp etter vinteren. Vi står tett. Dampen fra pusten vår møtes i en felles sky mellom oss, som sukkerspinn. Vi sier ikke mye. Føttene våre er kalde i de litt for tynne skoa. Vi burde nok ha hatt tjukke såler og ullsokker fremdeles, men det går ikke an å stanse våren. Småskoa må fram og vi må stå tett sammen på turveien denne kvelden. Nesetippene våre møtes, iskalde, vi er så nær. Det går som en syngende streng fra den røde nesa og ned under navlen og videre. Smilet kommer innenfra, men synes knapt på utsida.

Jeg tar tak i de smale hoftene dine, blir modig og drar deg nærmere. Varmer fingra under genseren din. Jeg kjenner lukta di nå, snuser deg inn. I halskroken, akkurat der kragebeinet svinger seg rundt og fram, dannes et lite basseng med varm luft. Jeg lukker øya og dykker. Det er søtt og mykt og det kiler. De kalde fingrene på ryggen min har blitt varme og sterke. De drar meg enda nærmere. Det er ikke mer luft mellom oss nå, vi er en kokong. Skallet mot verden er kaldt og tett men inni er alt oppløst og ett og pulserende, klart til å omdannes. Vi søker blindt mot hverandre, som nyfødte kattunger. Vi har dårlig tid. Med et plutselig inntak av luft suges vi mot hverandre som i et vakuum, kalde sultne lepper møtes for første gang. Vi trekker hverandre inn, fyller hverandre, slipper ikke. Vi har begynt. Vi veit ikke på hva, men vi veit det ikke er noen vei tilbake.


III: kaffe og snørr

Ungen vinker til meg fra sandkassa. Det har akkurat tint såpass at et tynt lag med sand har frigjort seg fra tundraen og kan formes, kastes rundt eller spises av byunger som endelig har sluppet ut av vinterarresten. De tumler rundt som veltepettere i rød, blå og oransje Helly-Hansen. Eller Hennes og Mauritz. Ungene er topptunge tross bleier og solid fottøy, men lar seg ikke avskrekke. Velter de, så ruller de bare rundt til de igjen ser verden noenlunde i vater og har funnet smokken sin igjen. De fyller den store sandkassa i parken som en lystig gjeng snørrete bowlingkjegler.
På benkene langs bredden sitter mødrene vagla. Vi har røde nesetipper og neglesprett, men snøen har gått, asfalten er tørr, så det er utetid. De mest rutinerte har tova underlag og kakao på termos. Men de fleste av oss klamrer seg til en kaffe latte som en gang var varm og en bok vi tror vi skal få lest. Vi er fremdeles ganske nye på dette her, denne mødringa. Vi har emballert ungene etter beste evne og sluppet dem løs i flokken. Nå sitter vi med litt avstand i mellom og holder like mye øye med hverandre som med byltene i sandkassa. Ikke for å finne feil, men for å gjensidig forsikre oss om at vi ikke har gjort noe ugjenkallelig gærent i dette vårslippet, sånn at ungen ender opp i krigstyper på forsida av VG om tjue år. Det noe overraskende ansvaret for neste generasjon veier tung på våre nybegynnerskuldre.

Jeg blar fraværende i boka, men legger ikke merke til orda. Ungen har funnet en partner der ute. De likner katter første gang de møtes, sirkler om hverandre, snuser prøvende på relativt trygg avstand, stabber nærmere. Den fremmede strekker ut ei hånd, ungen griper den raskt og plutselig er de bestevenner. Jeg leiter med blikket etter den andre mora over kanten på boka. Må vi bli bestevenner også nå? Et par blå skeptiske øyne møter mine på samme leiting. Det må være henne. Hun har heldigvis ikke sitteunderlag eller kakao. Eller noe særlig lyst på en ny bestevenn ser det ut til. Vi anerkjenner hverandre med et lett bakovernikk og setter oss marginalt nærmere hverandre på benkeraden med den kalde kaffen vår. Ungene deler allerede snørr der ute i sanda. Vi inngår en stilltiende avtale om å bli bestevenner. For alltid. Jeg vinker tilbake den elskede ungen.


IV: etter stormene

En, en, to. En, to, snu!
Jeg fant et nytegna paradis på den grå gangveien fra boligfeltet og opp til byen. Den veien jeg alltid må forsere for å komme opp og fram til der livet faktisk leves. Veien er lang og begivenhetsløs, og en kan ikke se enden på den ved start, bare den likegyldige uendeligheten.

I hele vinter har jeg gått den veien og telt blåmerkene livet har gitt meg. Den har blitt lengre og lengre for hver urettferdighet, hvert overraskende slag i trynet. Jeg har banna og sverta og sagt det jeg burde ha sagt dengang, inne i mitt eget hode, til folk som ikke tør å møte meg og til folk som sikkert forlengst har glemt meg.

Jeg vassa til knes i tung slaps og krenkelser, gikk i ei smal renne midt i turveien, grein og hytta med neven og sendte treffende besvergelser ut i universet. Jeg huska bare vagt at jeg pleide å elske snø. Det var et arbeid.

En dag i mars traff sola meg plutselig i nakken. Det knapt varme lille kysset vekka meg. Jeg prøvde å finne tilbake til den trygge indignasjonen, gravde etter tilfredsstillende urettferdigheter, men de var blitt små, satt som ubetydelige hybelkaniner og lodotter i krokene og kunne ikke brukes til noe mer. Det store mørket var blitt til en stein i skoen, glinsende blåsvart, men bare en stein i skoen. Så så jeg paradiset.

Rett før brua over til Galgeberg, der sola treffer først, var asfalten blitt tørr og fin på gangveien, og noen hadde tegna opp et paradis. Jeg kjente det bobla innvendig, av glede, ikke raseri. Jeg kjippa av meg skoen og fant steinen. Kasta den. Hoppa.

En, to, en og stopp!
Jeg fant balansen og bøyde overkroppen forsiktig ned mot asfalten, gjorde armen så lang som mulig. Så strakk jeg meg fram i livet, plukka opp den svarte steinen fra fortiden, la hele kroppstyngden og viljen min bak og kasta den langt pokker i vold!

Jeg retta ryggen og hinka triumferende i mål. Null!

Kalde knoker.
Salte render fra øynene kiler i øregangene, klistrer håret til skallen.
Færre insekter fester seg til brilleglassa nå.

Girer opp. Trinn for trinn.
Maskina jobber, belastninga og farta øker.
Jeg seiler. Bare den ømme tikkinga fra giret i øra.

Jeg nærmer meg første hindring.
Fra venstre kommer en strøm raske briller og neonfarger.
De har fått grønt ved Galgeberg.

Det svermer i oktober.
Sykler som veier mindre enn hjelmen min.
En sky av penger og betalt sjøltillit.

Jeg kaster meg uti.
Bakfra og forbi, doninger med plass til en liten skoleklasse og et juletre.
Mødrene skal fram.

Samling i bånn.
Vi stables tett fra Eufemia og opp til trikkestoppet i Middelalderparken.
Rødt lys. Smal rød sykkelvei.

Jeg bryter fri.
Til venstre skinner Vannspeilet under åpen himmel.
Jeg tråkker mot strømmen langs Oslos gamle bredd.

Sola varmer i ryggen.
Jeg girer ned og følger saltvannslufta mot vest.
Skyggen min blir lengre og lengre foran meg. Viser vei.

Inn i sjørøverlandsbyen.
Hud og muskler løsner fra festene, nyrene danser med sykkelen over brostein.
Hele kroppen vibrerer. Finner dagens tone.

En fontene puster forsiktig vann over torget.
Fint forstøva i morgenens bleike lys, et alvelandskap.
Jeg blir en del av eventyret. Skimrende dugg på kalde kinn.

Brått kommer flokken fra høyre.
Svermen har tatt meg igjen, sveiper meg opp, drar meg med.
Vi nærmer oss mållinja.

Jeg kaster meg av i neste sving.
Sender resten av gjengen videre i dagen. Parkerer, låser.
Går på jobb, med fuktig, flatklemt lugg og et hemmelig smil.