I dag var vi på demonstrasjon for å redde Oslo Nye Teater. Jeg kom et kvarter for tidlig og nølte med å nærme meg folka som hadde begynt å samle seg, enda de jo på et vis var flokken min. Jeg tok en liten tur rundt kvartalet, kikka i vinduene til skobutikkene og lata litt som jeg var på jobb. Jeg var hele tida klar over hvordan jeg måtte se ut for andre, overbevist om at tilfeldige folk på gata åpenbart måtte tenke jeg var en merkelig person som hang rundt i Oslogatene i småregnet sånn i beste kontortid. Det er rart hvordan man blir satt tilbake til ungdomsskolen i de merkeligste og tilsynelatende tryggeste omstendigheter. Det var som om jeg kjente reguleringa presse mot slimhinnene og stramme i tannkjøttet igjen.
Etter å ha sveipa innom nok utstillingsvinduer tøffa jeg meg opp og slentra mot sceneinngangen til teatret der demonstrantene skulle møtes. Jeg klamra meg til airpodsa og en stadig mykere pappkopp med kaffe. Det var like før jeg plystra og sparka en liten stein bortover. Det var fremdeles få nok folk der til at de fleste sto i mindre grupper og prata mens det blei delt ut bannere og plakater. Jeg så ingen kjente. Jeg gikk inntil husveggen og passa på å både være rak i ryggen og se ut som jeg hørte til samtidig som jeg prøvde å gå i ett med mengden, sjøl om den var sparsom. Hvem sier at det du lærer på ungdomsskolen ikke kommer til nytte seinere i livet?
Jeg kikka opp mot teaterbygget, høyt og grønt med vinduer oppover hele, overraskende moderne. Jeg så folk der inne og skimta plakater, og tenkte at det var rart, skulle ikke de være med å kjempe for teateret sitt? Jobbene sine? Fagmiljøet sitt? Mengden av folk utafor tetna, Fagforeningsfanene og de store bannerne kom på plass, kaffen var nesten tom og absolutt lunka. Jeg kikka meg rundt og så veldig mange unge mennesker, glade, skravlende engasjerte. Fremdeles ingen jeg kjente, men jeg blei glad. Glad for at noen var der til å ta over, bringe faget, gleden, stresset og den harde jobbinga videre. Og moroa. Og kunsten. Som jeg en gang sto klar til å gjøre, da jeg tilfeldig snubla inn over scenekanten på Youngstorget på nittitallet og blei der.
Jeg smiler litt innover, slapper av og løfter blikket, og der er plutselig en i min flokk. Så står vi der sammen i regnet og ser verden gjennom kaleidoskopet vanndråpene lager på brilleglassa våre. Det var absolutt en linsedag, men kaleidoskop er finere. Kjendiser og direktører og kulturpersonligheter strømmer på rundt oss. Samfunnets og kulturlivets støtter, men enda viktigere, fler og fler unge. Etterhvert er det ikke lenger avgrensa grupper som er samla. Vi har vokst sammen til en organisme, regnvåt med røde og gule og blå ryggplater av paraplyer og antenner med opprop og slagord. Vi glinser i regnet og fyller utålmodig og buktende gatestubben vi har okkupert. Alle våre tusen øyne er retta mot den bleikgrønne bygningen med de lukka vinduene. Den sover fremdeles.
Med ett slår huset øynene opp, Wenche Myhre strømmer med ett gjennom oss, vi lever! Og det gjør teatret også. Fra alle vinduer vinker stolte og kampklare kulturarbeidere og synger med, de lever! Vi er overvelda, vi er ett med hverandre, gåsehuden løper opp og ned kroppen og gledes- og stolthetstårer står i øya og danner kaleidoskop også på innsida av brilleglassa. Vi lever. Og vi står sammen. I motstand, i regnet, i møte med folk med makt som ljuger, folk med makt som med vilje ikke hører, folk med makt som ikke har tanke for det samfunnet de har fått tillit til å forvalte. Det er vi som er samfunnet i dag, fellesskapet. Og som de sa, de som vinka ut av vinduene og kjempa for arbeidsplassen sin og byen sin: «Tenk at spørsmålet faktisk er å være eller ikke være.»
Marianne Moen 