Det er idet den nakne foten min tar et djervt skritt inn fra balkongen og ut på parketten og planer i små blanke dammer av vann jeg sølte på vei ut med kanna og kastes opp i lufta og verden et øyeblikk snus opp ned og jeg kjenner kroppen sveve mykt i sakte film over den gylne flata og barndommens somre kiler gjennom skallen som sommerfuglvinger og sola utenfra går fra å varme meg i nakken gjennom døråpninga til å kaste lange skygger av memento mori over gulvet under meg at jeg tenker, på vei ned, i øyeblikket hælene treffer fast grunn i en ny vinkel, at det er på tide å lære kattene å ringe 113.