– et utdrag

Han når henne igjen, tar tak i hånda hennes, den tørre varme hånda, som flanell, som melne lefser rett fra takka. Den hvisker mot hans, hemmelig kunnskap i varme pust. Denne hånda, disse hendene, kjenner hver krok av han, hver hemmelighet, hver ting han ikke vil at noen skal vite. De har strøket han over hodet når han trengte trøst, holdt han fast rundt nakken når han trengte støtte. De har grepet hans hender og vist han vei når han ikke trodde det fantes noen. Og nå har de snart for siste gang fjerna litt skum fra munnviken hans etter en kaffe eller overraskende kilt han under fotbuen når sofalivet blei litt ensformig og hverdagen trengte en piff.

Han har tenkt på det en stund. Kjent på slitasjen. Kjent de begynnende gnagsårene når de samme gamle setningene, de samme gamle vitsene og de samme gamle klagene blir gjentatt i de samme gamle situasjonene. Igjen og igjen. Det skal da ikke være sånn? For alltid sånn? Til det hele ender med at en av dem forsvinner i hjernetåke eller død? Han vil mer. 

Den siste lille rastløse kimen av ungdom, en liten blekgrønn sildring over halebeinet krever oppmerksomhet. Det er mulig, det går an, det er et liv der ute, der ting er spennende, uopplevd, pirrende, nytt. Det er ikke for seint, han må bare ta vare på denne kimen, vanne den, gjødsle den. Han retter ryggen og de går inn i kaféen.