Når jeg blir en gammel dame i Larvik, skal jeg ta med kaffen og campingstolen ned på stranda hver morgen.

Jeg skal gå langsomt og baklengs ut i havet og jeg skal ikke bli våt i håret.

Så skal jeg gå hjem og mate kattene.

I butikken med datter sånn fjorten som prøver et par gensere og ei jakke: 

– Synes du de er fine? Burde jeg kjøpe dem?

– Ja, de er kjempefine! Nå er de på salg og greier. Du får sikkert bruk for dem. 

   Kjøp dem!

Blikk fra datter sånn fjorten.

– Eh… Jeg mener, det er nok best å spare. Ja, det er nok best. Å spare. Jada.

Samtale med snart atten-sønn før nyttårsaften:

– Jeg tenkte du kanskje skulle få et glass vin til middagen og litt champagne 

   ved midnatt i morra. Men bare ett glass, altså.

– Ja, jeg har jo ikke akkurat tenkt å bli full. Det ser ikke noe gøy ut.

– Jo, men det kan være moro de…

Blikk fra snart atten-sønn.

– Ehm… Nei, best å holde seg edru, sønn. Jada. Edru.

– et utdrag

Han når henne igjen, tar tak i hånda hennes, den tørre varme hånda, som flanell, som melne lefser rett fra takka. Den hvisker mot hans, hemmelig kunnskap i varme pust. Denne hånda, disse hendene, kjenner hver krok av han, hver hemmelighet, hver ting han ikke vil at noen skal vite. De har strøket han over hodet når han trengte trøst, holdt han fast rundt nakken når han trengte støtte. De har grepet hans hender og vist han vei når han ikke trodde det fantes noen. Og nå har de snart for siste gang fjerna litt skum fra munnviken hans etter en kaffe eller overraskende kilt han under fotbuen når sofalivet blei litt ensformig og hverdagen trengte en piff.

Han har tenkt på det en stund. Kjent på slitasjen. Kjent de begynnende gnagsårene når de samme gamle setningene, de samme gamle vitsene og de samme gamle klagene blir gjentatt i de samme gamle situasjonene. Igjen og igjen. Det skal da ikke være sånn? For alltid sånn? Til det hele ender med at en av dem forsvinner i hjernetåke eller død? Han vil mer. 

Den siste lille rastløse kimen av ungdom, en liten blekgrønn sildring over halebeinet krever oppmerksomhet. Det er mulig, det går an, det er et liv der ute, der ting er spennende, uopplevd, pirrende, nytt. Det er ikke for seint, han må bare ta vare på denne kimen, vanne den, gjødsle den. Han retter ryggen og de går inn i kaféen.