–en appell

Jeg sier deg, hør mine sprukne ul, du usle kvinne som har nøkkelen til min lykke og helse i din dype barm, at jeg kommer til å forgå, ja rent ut dø, om du ikke straks åpner din favn, slipper nøkkelen ut og fyller matskåler med deilige glinsende biter av kjøtt i den skireste gelé slik at jeg kan mette min tomme mage.

Denne magen, som ikke har fått hverken vått eller tørt siden tidenes morgen, da jeg var et lite nøste i et stort hus, den minste av åtte, som allerede fra første dag måtte kjempe for livets rett og den minste dråpe melk fra både mor og fostermor. Akk, det var tider, da kloke myke kattemødre tok ansvar og man ikke var avhengig av tobente svikere av laveste sort.

Og nå, i mitt livs høst er jeg tvunget til å dele både seng og gelé med en tykkas og et matvrak som ikke gir min stakkars sjel hverken ro eller plass. Jeg holder på å forgå her jeg må nøye meg med de billigste og tørreste biter fra de mest lurvete etablissementer for kattemat i hele Europa, bare fordi denne vulgære pelsballen tar til takke med hva som helst, og vi uheldigvis er totalt og urettferdig avhengige av den gjerrigste av alle fôrverter. Ja, elendige menneske, mine skjønne ravfargede øyne ser på deg. Kan du kjenne det svi?

Men nå er det nok, nok sier jeg! Jeg har spist min siste kattegrus. Heretter godtar jeg ikke noe annet enn den edleste form for fôr, med de deiligste smaker og de lekreste sauser og geléer. Jeg sulter heller!

Så kan du sørge, når du en morgen finner meg som kun en skygge av det fantastiske vesenet jeg en gang var, svakt klynkende ved en matskål fylt med tarvelig billigfôr. Da sier jeg deg, at det siste svake mjau som kjemper seg vei gjennom min tørre strupe skal gnage din sjel som tørrfôr i skoen til lenge etter din egen smertefulle død. 

Du kunne ha reddet meg, men akk, gjerrigheten vant.