Sofienbergparken, nittitallet, nybakte Løkka-mødre tilbringer uendelige dager på hver sin benk under trærne ved lekeplassen, skjermfri kjedsomhet, fulle bleier og sand over alt. Yoghurten står og surner på benken hjemme. Ungene er blide. Møkkete og blide.

Skolestart, nervøse unger, små kropper med altfor store sekker og tynne bein begynner det ordentlige livet. Like nervøse mødre og fedre som ikke kan dette ennå føler seg som førsteklassinger de også. Hva vil frøken si? Gjør jeg det riktig? Yoghurt vil surne på benken i år framover og gymposer glemmes som de halvspiste matpakkene nederst i sekken.

17. mai i skolegården, vekkerklokke, dugnad, langpanner med sjokoladekake skjult under tepper av finrevet kokosmasse balanseres mot skolen. Passgang i barnetog, hvem gjør hva og hvor er alle? Akkurat litt for kaldt i været. Akkurat litt for nye sko. Bjørkeris med pyntebånd, potetløp, erteposer. Vi gjenskaper egen barndom. Alle skulle gjerne sovet litt lenger den dagen. Bare litt. Og sparka av seg skoa.

Foreldremøter, voksne kropper brekker seg ned på små stoler og ignorerer smerten i knærne og sjela der de sitter fast litt for nær folk de nesten kjenner. Noen vil forby sukker og Game Boy. Noen vil bare se Dagsrevyen. Ingen vil bli klassekontakt. Det er best å sitte på henda.

Overnattinger, først i koselige familieleiligheter med store kjøkkenbord og god takhøyde, klare for framtidige spillkvelder og juleverksteder, seinere enten hos han eller henne i desillusjonerte husrom der praktiske løsninger og det som ikke blei noe av regjerer.

Juleavslutninger, lukta av fuktige vinterstøvler, pepperkaker fra Rimi og andres unger. Stolene er fremdeles små og det er støvete glitter i kaffen og dugg på rutene. På tavla siger et juletre i kritt sakte sammen.

Sommeravslutninger, spleiselag, samosaer, vafler og et hav av rutinefrie dager som bare ligger der, uante mengder tynn kaffe fra pappkrus unna. Andelen ferdigkaker øker med antall klassetrinn besteget. Tilslutt kastes trossene og flokken løser seg opp og flyter ut i den ukjente framtida.

Vi har hverandre i sidesynet, vi overlevende fra barneskoleåra, der vi manøvrerer de smale fortauene på Løkka og leiter i frukten på Kiwi etter de de beste klementinene, de med akkurat passe oransje skall, ikke for rødt og ikke for gult, eller trenges ufrivillig sammen i ølkøen på Rockefeller, der vi alle skal se et band som var jævlig kult i 2001, men som vi ikke fikk med oss fordi barnevakta svikta.

Vi får fremdeles på oss de trange svarte olabuksene og Doc Martens går aldri av moten. Stødige er de også. Det gjør ikke noe om leppestiften blør litt. Vi er kule og nesten frie, om enn litt tynne i håret. Og vi veit hvor de beste klementinene finnes sjøl om vi fremdeles glemmer yoghurten på benken iblant.

— et utdrag.

De starter stigningen som skal ta dem opp til skogsstien og kaféen. Den er turens mål og det holder for den dagen. Han kjenner det i knærne. De siste månedene hadde han begynt en liten samtale med dem. De, som har tjent han i over femti år uten å ytre så mye som en protest eller et ukvemsord, har den siste tida både ynka seg stille, klaga over oppgavene og arbeidsforholdene og til og med ved en anledning benytta seg av streikeretten.

Han skyver den nesten søte smerten i knærne til side og prøver heller å fokusere på den tilfredsstillende følelsen av kropp som virker. Hvordan hofteleddene effektivt svinger lårbeinet framover slik at foten via et samarbeid mellom kneledd og ankel lander trygt en knapp halvmeter lenger opp på stien, først dumpt på hælen før resten av foten ruller mykt over den støvete bakken. Idet tyngden hans finner hele veien fram til forfoten, slipper den stabile hælen grepet om underlaget og kroppen vipper opp og balanserer et øyeblikk på myke og spenstige puter. Han kjenner varmen bre seg i lår og rumpe når de største musklene vi har våkner til liv, løfter kroppen og frigir den andre foten. Så gjentas dansen slik, høyre, venstre, høyre, venstre. Musklene trenger mat for slikt arbeid, og han kjenner lungene blåse seg opp for å dekke etterspørselen. Hele kroppen er på jobb for å få han opp bakken og det kjennes friskt. Som om den endelig får gjøre det den er skapt til. All lufta i kroppen hans blåser gjennom hjernen og sjela også. Et stille smil lurer seg fram til tross for at knærne forsiktig rekker opp hånda igjen.

Sterk te med melk om morgenen.

Rullings og bok og blått blikk over kanten på lesebrillene.

Lukta av det første trekket av en Teddy på biltur.

Uendelige historier med innskutte bisetninger og nittigraders digresjoner.

En iboende rastløshet som manifesterer seg i tilsynelatende overflødige ærender og uante mengder melk og paprika i kjøleskapet.

Utstrakt bruk av omveier på hittil uoppdagede riksveier.

Suset av lina i det nok en sluk ofres til Poseidon.

Påkalling av kjente og ukjente profeter over dampende gryter.

Søndager langsomt fylt av dufter med løfter om mette mager og latterkramper.

Toner fra munnharpe og blikkfløyte under Oterøys midnattssol.

Den trygge følelsen av varm, omsluttende omsorg.

Skrevet med Helle K. Schønheyder Moen og Anders Moen

Dumpa via app.
Access denied. Du er død.
Digitalt høstløv.