Det var som ungdomsskolen bare tjue år etter. Like vidunderlig og like skremmende. Men denne gangen var hun på det vinnende laget. Hun hang med de beste damene. De var bra. De var kule. De tjente sine egne penger. De var The Pink Ladies, bare uten jakkene og sangene. De visste at noen alltid var der. Noen ville ta med kaffe, noen ville kjøpe røyk, noen hadde ekstra tamponger og ingen av dem kom til å sitte aleine på kaffebar igjen. Endelig hadde hun funnet sine folk.

De hadde interne vitser. De hadde koder. De vurderte og kommenterte omverdenen fortløpende og nøyt sine egne vittigheter. Nøyt spillet. De var suverene i egne øyne og det var fantastisk og forførende.

De hadde alle sine roller. Aldri uttalte, men strengt fordelt og taust overholdt. Det var trygt.    Det var hun som syntes drama og oppmerksomhet gjorde livet verdt å leke. Hun hadde alltid noe på noen. Hun ledet an sammen med den ambisiøse, med klirrende ringer, lakkerte negler, stålhumor og en dealbreakerliste for det meste. Hun hadde fasiten.

De andre var fotfolket. Det var hun blide som levde på egen sjarmerende utilstrekkelighet, hun som ikke utgjorde noen trussel og bare ville at alle skulle være venner. Det var hun tilbaketrukne, på overflaten rolige, observatøren, ofte undervurdert. Så var det henne, hun som sulta etter å tilhøre og gikk langt for å oppleve det. Men ikke langt nok. Ikke lenge nok. 

Noe begynte å skurre. Enheten slo sprekker. Hun begynte å si imot, var ikke alltid enig. Hun fulgte ikke alltid fasiten, blei sliten av konstruert drama. Hun fikk oppmerksomhet, verdi utenfor gjengen, på egne premisser. Hun opplevde egne historier der det ikke var plass til de andre. Hun gikk utenfor rollen. Og hun hadde ikke spurt om lov.

En dag satt hun plutselig aleine. En dag hadde de glemt kaffen. Historier om livet hennes begynte å komme fra andre kanter, forvridde, ugjenkjennelige. Det blei kasta lange blikk, venner blei advart, det blei hviska. Hun blei utrygg. Hun nådde en grense. Hun sa fra. Det eksploderte. Så blei det stille. Bare den lave hviskinga fortsatte en tid før også den ebba ut. Hun kan fremdeles høre ekkoet av den iblant der hun sitter ved et vindusbord i eget selskap, men ikke aleine, og rolig drikker kaffen sin.