Refleksen. På med walk-manen. Det er mørkt ute. Snø. Må rekke t-banen, det tar tretten minutter. Bort rekkehusgata, over jordet langs Jorines vei, langs blindveien der tivoliet holder til om sommeren, forbi Narvesen og inn på stasjonen, ned på perrongen. Hvite vegger med geometriske mønstre i terracotta. Tygg en Toy. Frisk start på dagen. 

Sekken gnager på hoftene. Brun skai med meis. Gymposen dingler fra en av reimene, skaper ustabilitet på så mange måter. Jakka er kongeblå og omfangsrik, skjerfet jadegrønt. Simon Le Bon synger med blikkboksstemme inn i ørene, gir meg et eget rom i trengselen. Tøffe gutter med høyt hår og sminke. Håper jeg ikke treffer noen kjente så jeg kan gå i fred med gutta på øret. 

Av banen, i kø mot skolen. Lang lang rekke under Trondheimsveien og forbi fengselet. Snøen under gatelyktene. Ny skoledag. Ensomhet og fellesskap. 

Inn i bygningen. Hvit. Kasseformet. Lange korridorer med lukt av gamle matpakker og fuktig tøy. Og folk. Hun som ikke gredde håret om morgenen. Hun som aldri sa noe. Hun prektige, selvrettferdige og han pene, hyggelige. Hvor er han nå, tro? 

Historie. Gjelder å ikke si for mye, ikke si for lite. 

Snart juleball. Komitéen skal bestemme bordsetningen. Mamma har sydd ny kjole i cerise og grønn taft. Det er fin lyd i den kjolen. Kommer ikke til å gå. 

Hjem igjen. Uten musikk. I flokk mot t-banen. Gjennom senteret denne veien, innom Narvesen, sjekke ut musikkbladene, ny Isfolket? Over parkeringsplassen, forbi sykehjemmet, over snuplassen. Inn. På med Cable Countdown. Simon LeBon igjen. Lekser, middag, tv, seng. Opp sju. Leverpostei og te. Aftenposten i stress-lessen. På med walk-manen, ut i kulda og mørket. Må rekke t-banen. Sekken gnager på hoftene.